Selvutslettende helgardering

||| ALBUM: Det ble oppsiktsvekkende fort stille rundt Didrik Solli-Tangen etter den internasjonale MGP-fadesen på Fornebu.

Men så satte han også praktisk talt en nesten uslåelig norgesrekord i momentumdrap:

Opp som en løve i den norske finalen, deretter holdt oppe på en bølge av good looks, tabloid pliktskyldighet og skamløs hjemmebanepatriotisme, for deretter å bli sendt rett på vulgærpopulærkulturens skraphaug - så å si direkte fra MGP-nachspielet.

Alt å vinne Hva skal man så forvente av debutalbumet til en artist hvis popkarriere praktisk talt allerede er over?

Ingenting. Overhodet.

Solli-Tangen har alt å vinne, for han har tapt nesten alt allerede. Men ikke dermed sagt at han vinner.

Det redder ham ikke fra å debutere med et album som i låtkvalitet spenner fra det forutsigbart forglemmelige til det komplett katastrofale.

Og det redder ham ikke fra å bli helgardert så mye uttrykksmessig at man formelig kan føle demografi- og julesalgspanikken fra plateselskapets produktmøter.

Formelstopp På den positive siden medfører den samme panikken at Didrik Solli-Tangen, på godt og vondt, flere steder rives ut av den verste, mest programmessige operapop/schmaltz-pompøsiteten.

Noen har klokelig latt være å fylle opp et album med ti variasjoner over «My Heart Is Yours», som tross alt floppet live foran hele Europa.

Om Solli-Tangen har noen framtid på de andre flekkene han prøver seg på, er en helt annen skål.

Lyrisk katastrofe Det Coldplay-inspirerte boybandsvermeriet i «Your Song» kunne kjempet seg inn på A1s comebackalbum.

Han covrer John Mayers «Daughters» uten å sette avtrykk på noe nivå.

Den søte, akustiske trudelutten «Nighthawk Diner» er en lyrisk katastrofe - det høres ut som en deprimert Sondre Lerche med ungdomsskolepoesi og norsk-engelskordbok som prøver å lage en konseptplate om ungkarsliv på Grünerløkka.

Tine Thing-Helseth-samarbeidet på «Best Kept Secret» har noe sprudlende Bacharach-møter-Dizzie Tunes over seg - et fruktbart habitat på sikt?

Det blir uansett et forvirringens album, der troen på ett utrykk, ett talent, én stemme er så fraværende at det til slutt blir selvutslettende.