— Bra at vi bestilte, her er det rift om bordene, hvisket Robinson idet en ung kvinnelig hovmester måtte sende et håpefullt par ut i plaskregnet med et beklagende smil og et «dessverre, alt er fullt i hele kveld».
— Det var jo ikke engang et ledig bord på uteserveringen, selv i dette været. Sentral plassering på Grünerløkka og stadig stigende pizzary ser ut til å være en vinnerkombinasjon, svarte Fredag og fulgte hovmesteren til et tomannsbord med utsikt til det trafikalt underholdende krysset Markveien/Grünersgate.
— Men jeg skjønner godt at folk strømmer hit. Atmosfæren, det ivrige gnyet, det åpne pizzakjøkkenet, fargene og veggflisene her er nok til å sette meg i middelhavsstemning. Jøss, det er like før jeg bryter ut i «O mia bella Napoli», «Volare» og andre sangskatter fra støvellandet.
— Kanskje du heller skulle konsentrere deg om menyen? Den gode stemningen vil ha bedre av det, kom det tørt fra den andre siden av bordet.
Villa Paradiso tilbyr ikke bare apéritif med og uten alkohol for voksne, også de minste er tilgodesett med hele fire før-maten-drinker og egen pizzameny for bambini.
— Tregenerasjonsvennlig sted, bemerket Robinson, som ble mer og mer italiensk til sinns.
— Jeg går for enkle klassikere: først en bruschetta, deretter pizza med mozzarella, sopp, pølse og parmesan, og til slutt litt ost. En halvliter av husets rødvin (kr 205) og litt vann, og jeg lover å være lykkelig i minst 40 minutter hvis maten er så god som jeg nå tror at den er.
— Slik snakker bare et uforbederlig stemningsmenneske, sa Fredag.
— Jeg velger en annen variant: caprese, vegetarlasagna og halvparten av din ostetallerken. Og selv om jeg kunne tenke meg en Amarone della Valpolicella til 722 kroner, nøyer jeg meg med husets hvitvin i mugge. Finanskrisa er ikke helt over, og vi er tross alt i det rustikke hjørnet, er vi ikke?
Til tross for travelheten kom det mat på bordet ganske fort. Robinson fant sin stekte brødskive med olivenolje, hvitløk, masse grovhakket, søt tomat og litt ruccola helt i tråd med forventningen, og pizzaen, en Cacciatore, kom med den tynne, myke napolitanske bunnen og helt riktig doserte mengder steinsopp, grov pølse og ost.
— Så enkelt, så grunnleggende og så godt, lød hjertesukket, mens Fredag var såre fornøyd med både den usedvanlig velsmakende bøffelmozzarellaen omgitt av tomat, basilikum, balsamico og olje, og lasagnen med aubergine, tomat og en ostesaus laget på robiola.
— Det er en fin lakrissmak fra fennikel her — godt og originalt, lød dommen som Robinson bare måtte slutte seg til etter en prøvende gaffelfull.
— God og solid mat. Delikat dandert uten fiksfakserier, og med husviner som i all sin enkelhet står seg godt mot flaskeviner til hundrelappen mer, omregnet til flaskepris, oppsummerte Fredag mens de smakte på fint modnet gorgonzola, en fast, mild pecorino og smaksmyk caprino.
— Det eneste som plaget meg litt, var lydnivået. Men ikke mer enn at jeg gjerne tar turen om igjen, supplerte Robinson.
— Oooo mia bella naaaapoli, du er det skjøøønneste...
— Nå går vi! sa Fredag. Og det gjorde de.