Nå er den her, den lenge bebudede boka til den irske bestselgerforfatteren Lucinda Riley, der hun har annonsert — eller advart om - at hun vil dikte inn Edvard Grieg i sitt romanunivers.
Resultatet har blitt langt mindre spektakulært enn i hvert fall jeg fryktet, selv om Grieg-kjennere nok burde holde seg langt unna.
«Stormens søster» er bind to i Rileys ambisiøse sjubindsverk om den sveitsiske mangemillionæren Pa Salts seks adoptivdøtre. Da Pa Salt dør på mystisk vis, etterlater han seg et testament med et brev til hver av døtrene, samt kryptiske spor til deres biologiske opphav. Nå har vi kommet til søster nummer to, den vakre, sterke, rødhårede fløytisten og seileren Ally.
Uskyldige Anna er innbegrepet på en Solveig, der hun vandrer oppå setra og synger «Deilig er jorden» for sin kjære ku Rosa. Hun blir oppdaget av professor Bayer, og den enkle bondejenta bringes til Christiania.
Grunnideen er god. Under uroppførelsen av Peer Gynt i 1876, skal det ha vært en såkalt spøkelesestemme som sang Solveigs sang, mens hovedrolleinnhaveren Thora Neelson mimet (hun har forresten fått den minst flatterende rollen av alle her). Riley lar Anna være den stemmen. Hun skal etterhvert få et dramatisk liv, da hun forelsker seg i slubberten Jens Halvorsen — en slags Peer Gynt — og ender ensom og lutfattig i Leipzig. Der blir hun reddet av selveste Edvard Grieg. De to skal få et nært forhold.
Nåtidshistorien er lagt til Bergen, der Riley maner fram et rikt og frodig persongalleri. Min favoritt er fylliken Felix, umulius og musikalsk geni.
Det ender godt og nokså forutsigbart. I sitt omfattende etterord kunne Riley med fordel spandert noen refleksjoner rundt det å dikte inn virkelige personer. Men boka er oppslukende og underholdende, slik Rileys bøker bestandig er. Og vi lettsmigrede nordmenn burde føle oss beæret over at lille Norge flettes inn i dette ambisiøse verket.
Hvor smigret Edvard Grieg ville vært, er en annen sak.
Lucinda Riley
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN