Av og til, og særlig når det dreier seg om sjangerbasert ungdomslitteratur, får jeg lyst til å spørre forfatteren: Hvorfor vil du absolutt utgi bok når du ikke har noe nytt å si?
Det er jo ingen mangel på gode barnebøker der ute. Det vil si — vi har alltid behov for nye, oppdaterte historier om temaer som angår samtidas barn og unge. Men Chris Tvedts første ungdomsbok er ikke ei sånn bok.
Dernest er det alltid plass til genuint gode fortellinger, moderne eller ikke. Men «Demonenes sang» er ikke det heller.
Den er lagt til 30-tallet, og har noen spesielle koblinger til nazi-Tyskland. Men mesteparten av fortellingen foregår i klassisk fantasyland.
13-årige Thorgil får plutselig vite at han har en far som er dvergkonge i Sentral-Asia. Skumle krefter truer, og ifølge en gammel spådom skal en som er «både hel og halv » redde dem. Altså halvdvergen Thorgil.
Både dvergbyen og reisen dit synes sterkt Tolkien-inspirert, mens Thorgils nye bestevenner er som hentet fra «Harry Potter».
Handlingen er stappfull av sjangerklisjeer. Rett nok har uerfarne lesere har høyere toleranse for slikt. Men come on, dette er fantasy, den mest populære barne- og ungdomsboksjangeren de siste 20 åra. Det skal godt gjøres å finne en noen som ikke har erfaring med det.
Noen form for lek med klisjeene er det heller ikke lett å få øye på.
«Forandring kommer på mange måter, og det er ikke alltid den setter dype spor etter seg. Tenk bare på solen en vårdag. Den er der. Så blir den borte, og det blir kaldt.»
Tvedt ser dessuten ut til å tro at uttrykket «show, don?t tell» ikke gjelder for ungdomsbøker. Men også ungdom blir sure når de blir forsøkt matet med teskjeer.
Alt er ikke helt krise. Etter en langdryg første halvdel, virker det som om han skriver seg mer varm, blir flinkere til å tilpasse rytmen og porsjonere ut spennende hint.
Vi får ta det som et godt tegn for neste bok.
Chris Tvedt
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN