Hvis det er noe barnebok-Norge trenger, så er det en bestselger av internasjonalt format. Her har vi en. Bobbie Peers? «Luridiumstyven» har potensial til å ble en ny «Percy Jackson».
12 år gamle William Olsen bor på et lite sted i Norge. Det vil si. Han er egentlig engelsk og heter William Wenton, men etter at bestefaren forsvant på mystisk vis i London, har han levd på hemmelig adresse med sine foreldre.
William er, i likhet med både Harry Potter og Percy Jackson, både litt stusslig og venneløs. Han er lidenskapelig opptatt av å løse koder. Så kommer en utstilling med «Umulighetskoden» til Norge. Den skal være umulig å løse. Uten at William helt forstår hvorfor, er foreldrene livredde for at han skal avsløre sitt spesielle talent. Han sniker seg likevel inn på utstillingen, og løser koden. Det setter i gang voldsomme krefter og endrer livet til den lille familien.
Språket er lett og flytende, og kanskje best av alt: Det er mye humor her, slik det skal og må være i den surrealistiske fantasysjangeren. Det er åpenbart at forfatteren har moret seg når han har laget de mest utrolige skapninger: En bille som eser ut til en enorm robot, en gammel dame som kan spaltes og bli til to bodyguarder, livsfarlige menneskeetende planter — roboter de også. Her er snakkende dører og en rampete støvsuger.
Som i all fantasy får William en jentekompanjong: Alvorlige og stille Iscia. Etter å ha skult på hverandre en stund, blir de venner, og sammen løser de det som etter hvert blir et forrykende plott.
Peers har i tillegg porsjonert ut en passe dose action. De mest dramatiske scenene foregår i hemmelige tunneler under undergrunnen i London, styrt av virkelig onde krefter. Avslutningen er som i serier flest. Det løser seg, men her er potensial til mange flere bøker. Dem ser jeg fram til. Det skulle heller ikke forundre meg om serien etter hvert blir film.
Bobbie Peers
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN