Forståelig at Bomann-Larsen utnytter fortellingen om kronprinsessen og Roosevelt maksimalt

Gjennom sju bøker og rundt 3000 sider har Tor Bomann-Larsen skildret kongens vei til tronen, hans politiske modning og nasjonale gjennombrudd i aprildagene 1940. Både historisk og litterært har det vært en interessant og stimulerende reise i kongefamiliens og Norges historie. Bomann-Larsen har hatt unik tilgang til kongelige arkiver i flere europeiske hovedsteder, ikke minst Slottet i Oslo. Resultatet har blitt en beretning der forfatteren, nærmest med håndholdt kamera, fører leseren inn i de kongelige salongenes blanding av politiske intriger og motsetninger, dynastibygging og krevende privatliv.

Forfatterens grep er å forene det store historiske lerretet med den interne beretningen om landets fremste familie, herunder dens politikk og intime liv.

Færre kilder

Seriens bind nummer sju har fått tittelen «Hjemlandet» og dekker kongens og regjeringens eksil i London fra 1940 til 1945. Parallelt utvikles fortellingen om det nære og private forholdet mellom USAs president Franklin D. Roosevelt og kronprinsesse Märtha. Boka treffer markedet samtidig som filmen om kongens nei til de tyske okkupantene setter publikumsrekorder.

I «Hjemlandet» treffer vi kongen Haakon i andre omstendigheter, noe som også preger hans biograf. I krigens første dager og uker var Haakon 7. en av hovedpersonene i et internasjonalt drama. I London er han en av flere eksilmonarker som er helt avhengig av stormaktenes vilje og prioriteringer. For Bomann-Larsen betyr dette mindre ytre dramatikk, men også færre kilder. I forordet skriver han at dette bindet «ikke i samme grad som de tidligere er basert på kongelige arkiver».

Det merkes. Kongens egne tanker og følelser er skildret gjennom magre dagboksnotater, nærmest i telegramstil, regjeringsdokumenter og private nedtegninger i omgangskretsen. Da er det forståelig, som litterært grep, at Bomann-Larsen maksimalt utnytter fortellinger om Roosevelt og kronprinsessen. Forholdet er dessuten av historisk interesse fordi det bidro til at Norge og eksilregjeringen fikk en unik oppmerksomhet i Det hvite hus.

Antydningens kunst

Samtidig understreker forfatteren gang på gang det private og upolitiske i relasjonen. Helt til det siste får Norge presidentens oppmerksomhet (rett før sin død beordrer han såkorn til norsk våronn), men det er primært et ledd i dyrkingen av Märtha.

Bomann-Larsen strør om seg med eksempler på møter mellom de to: cocktails eller teparty, bilturer, middager med bare de to, møter ved svømmebassenget og alene sammen i Det ovale kontoret. Som forfatteren sier det: «Samværet med prinsesse Märtha – som verken skrev i avisen eller ga politiske uttalelser – var for presidenten av mer privat natur enn med hans egen hustru».

Forfatteren går helt ut på vingen i antydningens kunst, men uten å falle utfor. Han har vel lært av tumultene rundt bind 1 der det ble påstått at kong Haakon ikke var Olavs far. Den påstanden er siden ikke blitt mer sannsynliggjort.

Besk og ensidig

At Märtha blir fokus under lanseringen av «Hjemlandet», er nok noe både forlaget og forfatteren har lagt opp til. Problemet er at det skygger for en rekke andre forhold som fortjener oppmerksomhet og debatt.

I boka gjenskapes den forknytte stemningen som tidvis må ha hersket i eksilregjeringen og hos dens monark. Etter aprildagene er kongens posisjon hjemme enorm, mens hans regjering sliter med troverdighet og handlekraft. Kongen står lojalt ved statsminister Johan Nygaardsvolds side, og avviser følere og forslag som vil gi ham en mer politisk posisjon etter krigen. Samtidig går Haakon ikke av veien for å tvinge gjennom sin vilje når det gjelder å sikre posisjonen til kronprins Olav. Haakon vurderer å abdisere ved krigens slutt, men nøyer seg med å få gjennomslag for Olav som forsvarssjef.

Bomann-Larsens analyse og beskrivelse av Hjemmefronten, og særlig dens ledelse, er besk og nokså ensidig. Han ser ledelsens menn som en herremiddag, plassert i borgerskapet på Oslo vest («i Smedstaddammens nærhet») og som en fortsettelse av elitens svik våren 1940.

Bomann-Larsen har noen gode poenger på sin side: I Hjemmefrontens ledelse befant det seg personer som både ville avsette kongen og samarbeide med de tyske okkupantene mens kamper ennå pågikk. Samtidig står det ensidige fokuset på dette forholdet i veien for en bredere analyse av motstandskampen.

Haakon 7. så selv behovet for enhet mellom hjemmefront og utefront. Tydeligere enn de fleste. Også sin egen biograf.