Grensa til Norges mest trendy bydel, Grünerløkka, går utvilsomt ved Sannergata. Loddrett ned fra denne trafikkåra løper Markveien og Thorvald Meyers gate, med landets tetteste konsentrasjon av gode spisesteder og kule barer. Rett over Sannergata tårner nå Ringnes Park, et enormt boligkompleks som febrilsk prøver å selge seg inn som «det nye Løkka», med «ultramoderne» pappeskeleiligheter bygd i og rundt de gamle fabrikklokalene til Ringnes.
Et sånt sted må selvfølgelig ha en sushirestaurant i første etasje. Jonoe er godt etablert med en restaurant på Vinderen, og med den nye avdelingen i Ringnes Park aner man en sushikjede i emning.
-Kokkene ser veldig japanske ut, sa Robinson. Det er jo et godt tegn.
-Utvilsomt. Men lokalet er kjedelig som en studentkantine og menyen er ganske traust. En typisk norsk sushimeny, uten de helt spesielle smaksopplevelsene, ser det ut som, sa Fredag.
-Vi får la dem prøve å vise hva de er gode for, sa Robinson, og så bestemte de seg for fireretteren til den snille sum av 450 kroner.
Først kom en stor bolle med vanvittig mye rå fisk på en gang. Sashimi av tunfisk, kveite og laks, servert med husets ponzusaus, revet rettich, vårløk, en fritert miks av tang og chili, og en skje store lakserogn. Fiskeskivene var litt for tjukke, og litt for mange, til å gå an som første del av en fireretters.
-Alt smaker veldig friskt og fint, men jeg er jo mett allerede, sukket Robinson. -Det er en halv kilo fisk, minst!
-Men sausen er fabelaktig. Akkurat passe søt og syrlig. Og du trenger jo ikke spise opp...
De neste to rettene kom samtidig, på samme lange tallerken. På den ene siden lå skiver av såvidt stekt indrefilet av okse, i en kraftig hoisin-aktig saus. På den andre lå «Jonathans skalldyrssalat», en nydelig blanding av råmarinerte reker, kongekrabbe og kamskjell, forsiktig vendt i en lett majonesdressing med smak av chili, søt soya og et hint av ingefær.
-Litt mye reker, og litt lite annet, mente Fredag, og pirket rundt for å finne mer av den gode krabben.
-Men teknisk er det veldig bra, sa Robinson. Sjømaten har ligget akkurat lenge nok i limesaft til å bli «kokt» av syre, men ikke så lenge at kjøttet er blitt hvitt og seigt.
-Indrefileten er min favoritt så langt, sa Fredag. -Selv om den kunne vært ørlite grann mørere.
Det var tid for nigiri og maki, og inn kom to store fat med tolv biter sushi til hver. Seks nigiri av det typiske sortimentet - laks, tunfisk, smørfisk, kveite, kongefisk - og en «luksusmaki», fylt med sandkrabbe, tempurascampi, avokado, agurk, chilimajones og indrefilet.
-Hvordan i alle dager skal vi klare å få i oss dette, stønnet Robinson.
-Tenk på hvor hvor lite tunfisk og kongefisk det er igjen i verden, og hvor skjør den økologiske balansen i havene er, sa Fredag.
-Om noen tiår er dette måltidet en saga blott. Da er det bare monstertorsk-sashimi og mutert lakse-maki å få.
Etter to skiver rull og to utrydningstruede fiskebiter på kokt ris, var det likevel klin umulig å dytte i seg mer.
-Alt i alt, et sushimåltid litt over middels. Ingenting uventet, ingenting nytt, sa Robinson. -Bare helt streit sushi.
-Men jeg tror ikke det er mulig å få mer protein for pengene noe sted i Norge, konkluderte Fredag.