||| ALBUM: Å elske Mariah Carey er litt som å holde med et fotballag.
Noen sesonger går så det suser. Da hun slo igjennom på begynnelsen av nittitallet var det med hit etter hit, mål etter mål, den akrobatiske vokalen, damas høye C gjorde henne til en toppspiller og girl next door-imaget fintet ut både tenåringsjenter og mødrene deres.
Nedrykk og opprykk
Andre sesonger har det gått rett vest. Rundt 00-skiftet vaket Mariah langt nede i 1. divisjon, før hun kjempet seg fram til comebacksuksessen «The Emancipation of Mimi» (2005), som igjen plasserte henne trygt på toppen av Billboard-lista.
Men uansett hvor hun har vært i berg-og-dalbanen, har Mariah aldri, aldri, aldri gått stille i dørene.
Før nå.
«Memoirs of an Imperfect Angel» er Mariahs tolvte, og sannsynligvis mest anonyme, plate.
2002-monotoni
Gjennom store deler av albumet virker det som om hun er fanget i en slags 2002-monotoni: Det r&b-streite; lydbildet høres ut som om det er pakket inn i balsam, det er ikke en eneste floke å ta tak i, ikke et eneste melodigrep å overraskes av.
Hun benytter seg av ordet bling, synger om sine Jimmy Choo-sko (så «Sex og singelliv», 2002) og spør kokett «...and I was like, why are you so obsessed with me?».
Trendteften forduftet
Det høres, for å si det mildt, som om hun har kastet all trendteft ut vinduet.
Mariah Carey
Plateselskap
Og det er egentlig litt rart, all den tid albumet er produsert av supergutten The-Dream, som med sin «Love vs. Money» har gitt ut en av årets beste r&b-skiver.;
Og all den tid Mariah mer enn én gang har vist at hun har et ego verdt sin vekt i gull.
Men på «Memoirs...» er hun underlig nok tonet ned til bare nok en habil sanger, uten nykkene, vokalspissfindighetene og overdådigheten som har gjort henne til et popkulturelt ikon. Trodde aldri jeg skulle si det, men søren som jeg savner Gærne-Mariah.