Prostitusjonsdebatten må være den minst saklige og steile debatten i norsk offentlighet. Frontene er harde, og meningsmotstanderne er knapt villig til å ta hverandres argumenter alvorlig.
Da er det svært gledelig å lese Andrés Lekangers bok om prostitusjon, utgitt som en del av Humanist forlags «Pro et contra»-serie.
Lekanger jobber for PION, interesseorganisasjonen for sexarbeidere, og har tidligere jobbet med organisasjonens tidsskrift, Albertine. Han kjenner derfor feltet bedre enn de fleste. Noen vil kanskje være bekymret for at Lekanger har servert et partsinnlegg i debatten. Den bekymringen er ubegrunnet. Her blir argumentene til radikalfeminister, liberalfeminister, høyreliberale, venstreliberale, sexarbeideraktivister og prostitusjonsmotstandere presentert på en nøytral og klar måte.
Som oftest får disse snakke, uten at forfatteren selv gir sin vurdering av kvaliteten på argumentene. Det er vi frie til å gjøre selv. Det er et sympatisk trekk for en slik bok.
Boka gir også god innsikt i utfordringene ved dagens lovgivning, og ser seg ikke blind på sexkjøpsloven. Det som gjorde mest inntrykk på meg i denne delen, er at det er lovlig for arbeidsgivere å diskriminere sexarbeidere. Hvis målet er å hjelpe sexarbeidere ut av yrket, er dette rar politikk.
Vi får også vite mer om erfaringene fra New Zealand, som mange sexarbeideraktivister og legaliseringstilhengere anser for å være det nærmeste vi kommer en klok regulering av prostitusjon. Her viser evalueringene at skrekkscenarioene ikke er har materialisert seg. De finner ingen økning i menneskehandelen eller i barneprostitusjonen.
Antallet sexarbeidere ser heller ikke ut til å ha økt. Derimot fikk sexselgerne mer makt over arbeidet.
Det trengs.
Andrés Lekanger
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN