Den tredje krimboka til Robert Galbraith, alias Potter-mor J.K. Rowling, er en grotesk affære. Men stilen er så omstendelig og plottet så urealistisk at boka etter hvert bare blir irriterende.
«Ondskapens kall» er lesernes tredje møte med den hardbarkete en-beinte afghanistanveteranen, privatdetektiven Cormoran Strike og hans vakre, skarpsindige assistent Robin Ellacott.
Galbraith åpner hardt, som det heter. Robin får overlevert en pakke, som inneholder et avskåret kvinnebein. En sangtekst og et arr på beinet gjør Cormoran overbevist om at pakken egentlig er myntet på ham. Han peker raskt ut tre hovedmistenkte. Samtlige av dem er psykopatiske, sadistiske, ekstremt hevngjerrige og delvis pedofile.
Og altså dette som synes å være et yndet tema i britisk krim, pedofili. I tillegg krydres boka av at både Cormoran og Robin har et kaotisk privatliv, og mørke hemmeligheter fra fortida. Robin skal gifte seg med den sjalu og usympatiske Matthew, Cormoran er sammen med en glatt og overfladisk rikmannskvinne. Problemet er at både Robin og Cormoran har et altfor godt øye til hverandre.
Det hadde også blitt mer nervepirrende om ikke samtlige av de mistenkte var tvers gjennom sadistiske psykopater.
Apropos oversettelsen, så synes jeg heller ikke det er videre heldig at nord-engelske dialekter oversettes til ramsalt nordlandsk. Assosiasjonene blir helt feil, og da skurrer til og med miljøskildringene, som Galbraith egentlig er god på.
Robert Galbraith
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN