Da Øystein Runde og Geir Moen kom med første «De fire store»-bok i 2007, var det opplagt og originalt på samme tid. Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie som superhelter, hvorfor hadde ingen tenkt på det før? Navnet var jo allerede der!
Etter to bøker og et julehefte er Øystein Runde nå tilbake med en ny fortelling, og denne gangen tegner han selv.
Der Moen hadde en forkjærlighet for kraftig skyggelegging, og kampscener, er Rundes versjon mer fokusert på ansiktsuttrykk og situasjonskomikk. Det fungerer veldig bra, og det er mye å fryde seg over, ikke minst «Lille Vidkun», som beveger seg rundt i rutene som en ond Smørbukk.
Men selv etter flere gjennomlesninger er det vanskelig å oppsummere plottet på en lettfattelig måte. Historien består av så mange sidehistorier og McGuffins at selve mordet på Ibsen bare blir nok en ellevill handling. Det er de saftige punchlinene og korte sketsjene som blir bokas egentlige drivkraft og høydepunkt.
Hamsun dukker opp med et swastika-arr på brystet, og August Strindberg er seg selv lik, eller i hvert fall ganske lik Steffen Kvernelands fantastiske tegneserieversjon av ham. Hulda Garborg er på sin side en maktsyk anti-feminist som jobber ihugga mot Sigrid Undset og sistnevntes fromme kampanje for kvinners stemmerett.
Det er mye komikk i å se disse nasjonalikonene bli til absurde superhelter og –skurker, samtidig nærmer Rundes tulling med Quisling og Hamsun seg mer den klassisk gode satiren.
Et mer helhetlig manus og litt mer av slik spisset satire kunne gjort «De fire store» til en virkelig klassiker, men samtidig er jeg ikke sikker på om det er det Runde vil.
Han trives åpenbart veldig godt med å mane fram denne ville, improviserte miksen av fantasy og historisk drama. Og jeg ler godt jeg også, selv om jeg syns Runde gjør det litt unødvendig lett for seg i møtet med våre litterære tungvektere.
Øystein Runde
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN