Det sies ofte at essayet er den mest åpne og udefinerbare formen for sakprosa. Likevel er det to tydelige tendenser i essaysamlingene som er kommet de siste årene.
Enten er de relativt stramt komponerte og handler om en avgrenset tematikk. Et ferskt eksempel er Sigurd Tenningens «Vegetasjonens triumf er total». Den tar utgangspunkt i en påstand om at «kunsten er stedet hvor mennesket blir synlig som natur», og forfølger den relativt tydelig gjennom boken.
Eller så tar essaysamlinger form av voluminøse bøker som flyter over av alt forfatteren har skrevet av sakprosa i et visst tidsrom.
Disse er det ofte vanskelig å orientere seg i. De består av kort og langt, essays og artikler om hverandre, og jeg leser dem ofte som et tidsskrift. Jeg blar og fester meg ved tekster jeg er interessert i. Plasserer boka i hylla, og tar den fram igjen senere.
I forordet gjør han et poeng av hvorfor han har gitt også denne samlingen tittelen «Artikler» fremfor det mer ambisiøse «Essays».
Men er ikke tittelen en smule kokett og uttrykk for falsk beskjedenhet?
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Han tar opp saker han har vært engasjert i de siste ti årene — ombyggingen av Bislett, ytringsfrihet og kommersialisering av litteraturen. Tidvis med et vell av intrikate detaljer, hele tiden med et eget blikk og tidvis sære synspunkter om konstruerte motsetninger mellom erotiske bestselgere og seriøs litteratur. Ved å redegjøre for sin intensjon med romanene «Professor Andersens natt» og ikke minst sin siste roman, «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896», går han i rette med sine kritikere, og leverer et skarpt forsvar for litteratur som en måte å erkjenne og forstå verden på.
Det er medrivende og tankevekkende. For en trofast Solstad-leser, er det aller meste kjent fra før. Men når en leser tekstene i rekkefølge, dukker det opp både nye sammenhenger og innvendinger.
De essayene som peker seg ut og fester seg, hekter seg tematisk til hverandre. For eksempel de tre tekstene om Ibsen. I den detaljerte gjennomgangen av første bind av Ivo de Figueiredos Ibsen-biografi, nevner han at han setter «Brand» høyere enn «Peer Gynt». Temaet dukker opp igjen i essayet om Ibsen og Kierkegaard, før det tas opp i sin fulle bredde i «Om Brand av Henrik Ibsen». Også i flere av de andre essayene utvikles motiver og temaer på slående vis.
I de to tekstene om hans store forbilde, den polske forfatteren Witold Gombrowicz, kretser han inn det sentrale temaet frigjøring. Det samme er tilfelle i hans behandling av sine egne bøker, og ikke minst i erindringene fra oppveksten som finnes spredd omkring i samlingen. Det siste og rørende bildet av faren dukker opp i en lykkelig drøm i det avsluttende essayet «Freuds Drømmetydning som litterært mesterverk». Drømmen peker tilbake på synet av faren sittende på en sky i åpningen av romanen «16.07.41», og åpner opp for nye fortolkninger.
Så til tross for at boka spriker i mange retninger, er det vel verd å lete frem nye og overraskende sammenhenger. For «Artikler 2005-2014» er blitt Solstads mest personlige essaysamling, og peker rett inn i et av de aller viktigste forfatterskapene i norsk litteratur.