Anmeldelse: Anne Helene Guddal har et klart fortellertalent

Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker

Anne Helene Guddal har på kort tid kommet sterkt til syne i landskapet. Debut-diktsamlingen «Også det uforsonlige finnes» (2014) viste en lyriker med en egen, moden stemme.

Også som essayist har Guddal gjort seg bemerket, med velskrevne innslag i Vagant.

Nå kommer hun med sin første roman, «Bebo», en kort historie på 97 sider. Guddal har et klart fortellertalent. Hun skriver gode, poengterte, lyriske setninger som i blant slår over i aforismer.

Korte kapitler

Boka er inndelt i et stort antall korte avsnitt, ofte på under en side. Noen ganger fortelles en historie, andre ganger refereres en drøm. Personer dukker opp, en mor, en far, tre barn, hvorav jeg-personen er det ene. Man aner en tragedie fra barndommen som ikke blir helt konkret og tydelig. En mann glir ut og inn av handlingen. Et samboerskap. Kvelder med drikk, lek og prat. Dernest oppbrudd. Andre avsnitt skildrer minner.

Korte kapitler

12 linjer om en jobb på et fiskebruk er en virtuos sammenfatning av en arbeidsplass. Nærmest en novelle, eller et sett av noveller. Stramt og elegant.

Men det er som om helheten glir unna i all denne språklige dyktigheten. Hva er det som skjer? Skal dette berøre leserens følelser? Til det opplever jeg at historien er for fragmentarisk, at den oppløser seg i all den litterære oppvisningen.

En roman?

Boka mangler det episke drivet man venter seg av en bok som kalles «roman». Skjønt, hvem vet? Romanen er en vidtfavnende sjanger, og kan egentlig være hva som helst.

En roman?

Så la oss heller si at Guddal forsøker å utvide romankunstens rammer, i sporet etter den franske nyromanen. Men foreløpig uten å lykkes fullt ut.

« «Bebo» »

Anne Helene Guddal

Sjanger

Forlag

Kolon

Utgivelsesår

ISBN

9788205485976
Lik Dagbladet Pluss på Facebook