ALBUM: Rammstein-gitarist Richard Kruspe har brukt moderbandets nedetid til å lage mer, tja, Rammstein-musikk. Han beveger seg i alle fall ikke farlig langt unna industri-stien tyskerne har gjort til millionbutikk de siste tjue årene.
«Silent So Long» er hakket mer rocka i anslaget, tekstene er engelskspråklige og refrengene mer poppa i melodiføringen. Bortsett fra det, så dukker det både opp lyder og vendinger her som like gjerne kunne funnet plass på en Rammstein-plate.
Emigrate
Plateselskap
Problemet er dog at når man fjerner de eiendommelige tekstene, Till Lindemanns særegne vokal, og erstatter det med ovenfor nevnte faktorer, blir det ganske karakterløst i lengden.
Det låter dyrt og proft, gjestelisten er omfangsrik og imponerende.
Marilyn Manson trør ut i episk «Kashmir»-farvann i «Hypothetical», mens Lemmy fra Motörhead gir «Rock City» en omgang med sin velkjente whisky-røst. Adekvate bidrag begge to, uten at de på noen måte pløyer ny mark. Korn-vokalist Jonathan Davies er i så måte mest heldig med sitt bidrag på det svulmende og langstrakte tittelkuttet.
Best er Kruspe når han virkelig finner frem til de store pop-refrengene som i «Eat You Alive» og «Rainbow».
Alt i alt et er «Silent So Long» et steg opp fra debuten, men hakket mesteparten av materialet er for velprøvd til å kunne måle muskler med for eksempel Nine Inch Nails.