Nobelprisvinneren José Saramago var et nokså ubeskrevet blad da han i 1953 sendte «Lyssjakten» til et forlag i Lisboa.
Der ble manuskripet liggende bortgjemt og gjenglemt helt til forfatteren fikk sitt gjennombrudd med «Memorial do Conventio» («Klosterkrønike») 30 år seinere.
En såret Saramago takket da nei til nyutgivelse. Nå, fem år etter dikterens død, foreligger endelig «Claraboiai norsk oversettelse ved Kjell Risvik.
For hva er det kommunisten og ateisten José Saramago viser oss i det dunkle skinnet fra lyssjakten?
Jo, seks leiligheter i en klaustrofobisk bygård i Lisboa, bebodd av familier som ustanselig vokter hverandre.
Pint av undertrykt begjær forsøker menneskene å holde en besteborgerlig maske av anstendighet mens de lyver, bedrar og voldtar.
En fado-variant, altså, av tema som Frode Grytten tok opp i «Bikubesong».
Som mystisk gjest utenfra, som mannen som leter etter meningen med livet, kommer unge Adam, dikterens alter ego, for å bli hybelboer hos skomakeren Silvestre og hans hustru Mariana; de har vært gift i 30 år, og de elsker hverandre ennå, selv om «ungdommens glød har sviket».
Som roman er «Lyssjakten» episodisk og springende.
Det nøkterne og naturalistiske språket minner lite om den ukonvensjonelle stilen med lange, innviklede setninger med brå skift eller uortodoks tegnsetting som vi kjenner det hos den eldre og etablerte Saramago.
«Møblementet, selv de mest ubetydelige ting i et hus gjenspeiler et eller annet i eiernes liv. De utstråler kulde eller varme, hjertelag eller forbeholdenhet.»
Saramago-veteranen Kjell Risvik har noen ganger valgt ord som lyder fremmet for 1950-tallet. Formuleringen «vi snakkes» tilhører data-alderen, i mine ører.
Sterkest inntrykk gjør romanen som tidskapsel. Om menneskenes hjerter aldeles intet forandres:
Det er en annerledes verden som kommer til syne i 1950-tallets Portugal.
José Saramago
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN