Anders Lange kan virke som en perfekt gjenstand for en biografi. En mer klovnaktig og motsetningsfylt skikkelse i 1900-tallets samfunnsmanesje er det vanskelig å tenke seg. Provokatør og eventyrer, rabiat i sine utspill om skatter og «offentlige inngrep», hundevenn, jeger og naturverner.
Øyvind Strømmen
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Best huskes han nok for sin opptreden i partilederdebatten med sverd og eggelikør.
Er han viktig nok til å få ei bok? Langes fartstid i høyreorienterte kretser favner mange fenomener det er vel verdt å studere. Han var aktiv i slagsmål mot kommunister på 30-tallet. Han var Mussolini-frelst fascist, men Quisling-motstander. Han var grov i kjeften, men sloss mot «smusslitteraturen». Han var motstandsmann og fengslet under krigen, men talte de landssvikdømtes sak etter rettsoppgjøret og støttet apartheidstatene i Afrika. Og han tok initiativet til det som ble Fremskrittspartiet. Mange av partiets motsetninger finnes hos denne «ruvende» skikkelsen.
Det er altså et rikt stoff å spinne fra. Mye har tidligere vært brukt i Arild Rygnestad og Hanna Kvanmos «Anders Langes saga» (ei bok som siteres hyppig av Strømmen, men merkelig nok ikke står oppført i litteraturlisten). Her har Strømmen for eksempel hentet anekdoten om Lange som mente seksualopplysning i TV måtte være unødvendig «når vi har Jahn Otto Johansens ansikt foran oss hver dag».
At det ikke er blitt en helt god bok skyldes særlig to ting: For det første spilte Anders Lange – enda så energisk han stadig var – sine forestillinger på samfunnets biscener. Han ville så gjerne være en sentral aktør med betydning ut over seg selv, men forble en kuriositet. Bortsett da fra partistiftelsen, men siden partiet hadde så lite konkret politikk og mest av alt var tuftet på tilfeldige personers uensartede indignasjon, fikk det ikke reell betydning før lenge etter at stifteren var død.
Den andre svakheten er at Strømmen ikke er så veldig engasjert i hovedpersonen. Han har nok moret seg under arbeidet, men teksten får ikke opp temperaturen. Øyvind Strømmen har tidligere skrevet svært godt om de faktiske høyrekrefter som herjer verden i dag, i bøker som «Det mørke nettet» og «I hatets fotspor». Også denne boka er godt skrevet og absolutt gøyal, men blir nok å anse som et hvileskjær i forfatterskapet.
Et symptom på det noe svake engasjementet er at han siterer en frase om fascismen og «kooperasjonsstaten Italien». Det var nok ikke kooperasjon det der handlet om, men den korporative staten, selve grunnsteinen i fascismens samfunnsmodell.