Fjorårets gjensyn med bredden av Hannah Ryggens enestående kunst i Nasjonalmuseet, var et høydepunkt på utstillingsfronten.
Under tittelen «Verden i veven» viste den mot det særegne hos kosmopolitten, som profilerer seg så sterkt i vår kunsthistorie.
Marit Paasche vrir talende på navnet til en kjent Hannah Ryggen-vev som tittel på sin bok. Ryggens mål var jo både å skape fri kunst og bidra til med sine bilder til menneskets frigjøring.
Derfor er det et godt grep å begynne med det tidlige teppet «Fiske ved gjeldens hav» fra 1933, som var et gjennombruddsverk så vel teknisk som tematisk. Da hadde skånske Hannah flyttet sammen fosningen Hans til Ørlandet, der de så følgene av nøden blant kystfiskerne på nært hold. Selv kunne kunstnerekteparet klare seg bedre gjennom et enkelt husdyrhold. De to traff hverandre under sine studier i I.C. Dahls Dresden, der vandringene i det berømte Gemäldegalerie la noe av fundamentet for deres seinere kunstnergjerning.
Som kollega og livskamerat Hans penslet fram så levende på lerret i en av bokas mange illustrasjoner. Der dessuten faksimiler fra aviser og foto av dagens dont på småbruket «Rønnan» fungerer fint som tidsbilder. Inntil Ørlandet ble militarisert og underlagt den tyske okkupasjonsmaktens jernkontroll.
At Hans havnet i fangenskap på Falstad og så Grini mot slutten av krigen, må ha vært et slag for Hannah. Med fredens komme vevde hun ham et minne som siden ble et hovedverk i Trondheim Kunstmuseum, institusjonen der de fleste av ektemannens malerier fins i dag.
Det internasjonale perspektivet går som en rød tråd gjennom Hannah Ryggens kunst. Paasche peker interessant på hvordan hun kunne koble en kunsthistorisk klassiker som tyske Martin Schongauers «Maria foran rosenhekken» med et Dagbladet-foto fra 1938, som viser den dømte og seinere halshogde ungkommunisten Liselotte Herrmann i ferd med å mate sin baby.
I likhet med Picasso anvendte hun også fotografiske støttebilder under arbeidet med det kjente «Gru» fra 1938, som i likhet med «Guernica» tok utgangspunkt i luftkrigen mot sivile. Nesten 30 år seinere sto et nytt arbeid med samme tema i vevstolen Hans hadde laget til henne. «Blod i gresset» var 72-åringens protest mot USAs terrorbombing i Vietnam, der Ryggen for første gang benyttet kjemiske farger (som en referanse til napalmens ildstorm).
Paasche setter et tankevekkende punktum ved høyreekstremisten Anders Behring Breiviks bombing av Høyblokka 22. Juli 2011, da draps-eksplosjonen også rammet Ryggens hovedverk «Vi lever på en stjerne». Men de dyktige konservatorene ved Museumssenteret i Hordaland klarte seinere å reparere riftene og flengen i den vakre hyllesten til ømhet mellom mennesker. Og levde dermed opp til tittelen på et annet teppe av Hannah Ryggen — «Henders bruk».
Det har også forfatteren gjort gjennom sitt grundige arkivarbeid med boka.
Marit Paasche
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN