Ole Robert Sunde zoomer inn på detaljer vi ellers ville oversett

Med fjerde, frittstående bok i en skriftserie av prosastykker som ble innledet med «All verdens småting» (1996), ser vi omfanget av Ole Robert Sundes encyklopedi. Her er det riktignok ikke det målbare som vektlegges, men de kvalitative og sansbare opplevelsene ved tingene, plantene og dyrene Sunde ser nærmere på.

For hva er ikke en jordskokk om ikke en slags Venus fra Willendorf-figur, med sine runde former? Eller en ansats for å fortelle om en fysikklærer som spiste maur og likte å tenne opp ild uten fyrstikker.

I det hele tatt er prosastykkene fulle av assosiasjoner, setningleddene snor seg som plantestengler under jorden, og som jeg har innvendt mot Sundes syntaks også tidligere, er det noe smått irriterende, ikke bare over fraværet av punktum, men snarere over overforbruket av semikolon; for ikke å snakke om alle setningsleddene, så mange i antallet at det meningsbærende innholdet i setningen gjerne har det med å komme i bakgrunnen for den tidvis manierte skrivestilen.

Kronglete

Jeg er likevel ikke en motstander av det kompliserte uttrykket, så lenge det nyanserer, kontrasterer – eller er organisk sammenvevd med – meningsinnholdet. Men når det av og til framstår som et villet forsøk på et kronglete forløp som har til hensikt å kamuflere forfatterens tilkortkommenheter, for å si det slik, vekker det snarere motstand i denne leseren.

For hvor mange setningsledd innledes ikke med formuleringer av typen: «hvis ikke», «eller som», «om ikke» eller lignende vendinger fra et tilsynelatende fast repertoar.

Ikke desto mindre er det den gode kontrasteffekten som oftest gjør seg gjeldende, som når Sunde for eksempel sammenstiller sjampanjeflaskens «hissig flom av utfarende væske» med en «voldsom ejakulasjon [...] som noe animalsk, om ikke en hingst, så en hval». Og likeens når gjærgassen fra flaskehalsen får ham til å minnes farens fjerter. Da er det ikke bare kontrasten, men vel så mye syntaks, ordvalg og personlige sidebemerkninger, i sterk kontrast til den omtalte drikken, som skaper litterær kvalitet.

Ironisk og oppriktig

Assosiasjonsevnen er heller ikke bare begrenset til det personlige, men rommer også metaforiske sammenhenger som er med på å underliggjøre tingene han beskriver. Når Sunde for eksempel skriver at «det er to grove kleshengere i ei ku; en bak og en foran», vet jeg at jeg heretter vil se og oppfatte kuer anerledes.

Dersom litteraritet kan defineres i tråd med den russiske litteraturteoretikeren Viktor Sjklovskij, som tekstens evne til underliggjøring, viser Sunde litterær styrke. Særlig er det hans evne til å zoome inn på detaljer og ting vi omgir oss med i hverdagen, gjenstander vi ellers ville oversett, som får tekstene til å lyse. Bokas tittel, «Tenk fort», kan således både forstås ironisk – her tenkes det ikke fort, men via store omveier – og oppriktig, siden assosiasjonsrekkene tross alt er raske. Noe som også viser fram Sundes fabelaktige evne til å underliggjøre vante talemåter, som denne frasen vi gjerne benyttet oss av da vi som barn kastet en gjenstand mot en uoppmerksom mottaker – og sa: «tenk fort».