ALBUM: Det har gått ti år siden Sleater-Kinneys forrige album, det fresende, buldrende lille mesterverket «The Woods» og tjue år siden de debuterte med et selvtitulert album.
Hipstersatire I mellomtiden har Carrie Brownstein utmerket seg aller mest av trioens medlemmer, som skaper og hovedrolleinnehaver i den hipstersatiriske sketsjkomedieserien «Portlandia» sammen med Fred Armisen.
Med trommis Janet Weiss ga Brownstein også ut et album med bandprosjektet Wild Flag, soundmessig befinner de seg utvilsomt i Sleater-Kinneys nabolag.
Corin Tucker har på sin side gitt ut to album med eget band, det siste av dem ligger tett opp mot moderbandets sound, mens det første etter hennes eget utsagn var en «middle-aged mom record». Sett inn fritt valgte hjerteemoticon og smilefjes her.
Uimotståelige hooks Det har altså ikke manglet på Sleater-Kinney-aktig musikk fra bandet i mellomtiden, men det er noe helt eget når de sliper knivene i fellesskap.
Sleater-Kinney
Plateselskap
«No Cities To Love», deres åttende album, låter som om det er ti måneder og ikke ti år siden forrige gang.
Ti mer eller mindre kantete, riffbaserte poplåter rundt treminuttersmerket med uimotståelige hooks og gjerne veldig forløsende refrenger, den type sanger som kan vekke opp 90-tallets indiejenter og -gutter fra familielogistikkdvalen.
Begge singlene som er sluppet fra albumet, «Bury Our Friends» og «Surface Envy» er representative i ordets aller mest positive betydning. Vokalen freser og gitarene buldrer like bredbeint og fint som sist og Janet Weiss er stadig en trommis i ypperste verdensklasse.
Alt vi trenger nå er at de bookes til Øya igjen, det er tolv år siden sist.