ALBUM: Det første Thurston Moore-albumet etter skilsmissen fra Kim Gordon og påfølgende Sonic Youth-oppløsning er langt fra noe grublende, gråmelert «Blood On The Tracks»-øvelse.
Thurstons 50-årskrise byr åpenbart på mer halvfulle enn halvtomme glass.
Thurston Moore
Plateselskap
Musikalsk er det ikke den helt store nyhetsverdien å hente her: Steve Shelley putrer og slår med gjenkjennelig puls, Debbie Googe fra My Bloody Valentine fyller Gordons bassrolle mens den unnselige andregitaristen James Sedwards prøver så godt han kan å tette det uunngåelige savnet etter Lee Ranaldo.
Ved blindtesting vil likevel man i mange tilfeller kunne forveksle «The Best Day» med mye av Sonic Youths 2000-tallsproduksjon.
De to lange, gitarharvende låtene som fyller opp de første tjue minuttene av albumet høres ut som de like gjerne kunne vært outtakes fra innspillingen av tolv år gamle «Murray Street». Åpningslåten «Speak To The Wild» er nærmest en tvilling av «Murray Street»-høydepunktet «Rain On Tin».
«Tape»
Forutsigelig og gjenkjennelig altså, uten at det nødvendigvis behøver å være negativt — for noen av oss er jo Thurston Moores karakteristiske gitarsound å betrakte som spa for ørene.