Anmeldelse: Karl Ove Knausgård er i rute med andre bind av sin leksikalske almanakk
Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker
Dette er andre bind i Karl Ove Knausgårds Vivaldi-prosjekt, altså fire bøker viet hver sin årstid, formulert som brev til en datter som på det skrivende tidspunktet er under utvikling i mors liv.
Den musikalske henvisningen er ikke helt tatt ut av lufta, ettersom det går an å lese småstykkene i både «Om høsten», som kom i september, og «Om vinteren» som satser i et musikkverk.
Skriftlig jazz
Knausgård tar for seg 60 stikkord og dikter essayaktige betraktninger rundt hvert enkelt av dem. Dette kan også minne om en slags skriftlig jazz, der dikteren improviserer rundt et tema. Disse temaene veksler, som i forrige bok, voldsomt og tilsynelatende usystematisk, fra for eksempel «Likferden» til «Seksuelt begjær», fra «Vinduer» til «Brannkummer».
Skriftlig jazz
I brev til den ufødte datteren forsøker dikteren å forberede henne på livets motsetninger, dets gleder, men også sorger.
Vinter og snø
Valg av tema kan virke vilkårlig, bortsett fra i desember, der vi får stikkord som «Den første snøen», «Vinterlyder», «Julegaver», «Julenissen» (mer humoristisk enn Knausgård ellers er), «Gjester», «Fyrverkeri» og nok en gang «Snø» og «Fonner». Noen ord, for eksempel «Forsvinningspunktet», har større ambisjoner enn andre, som «Støvletter».
Vinter og snø
Observasjonene spenner fra det selvfølgelige til det fikse og oppfinnsomme. Knausgård har lagd en litterær oppskrift eller et spill for bevisstgjøring om verden omkring seg (og oss) og følger reglene til punkt og prikke.
Lars Lerins akvareller kan minne om Kåre Tveters nesten gjennomsiktige billedpoesi og står godt til disse små øvelsene i å erkjenne virkeligheten.
« Om vinteren »
Karl Ove Knausgård / Lars Lerin (ill.)
Sjanger
Forlag
Oktober
Utgivelsesår
ISBN
9788249515615
Lik Dagbladet Pluss på Facebook