Hva blir resultatet når en dansk, fetert forfatter, nådeløs litteraturkritiker og tidligere krigskorrespondent, slår seg sammen med Norges i dag kanskje mest uredde krigsreporter for å lage bok om Afghanistan?
Carsten Jensen og Anders Hammer er blitt et særs godt radarpar som utfyller hverandre, og boka «Krigen som aldri tar slutt» er et sjeldent godt vitnesbyrd om et land og et folk som de siste tiåra har opplevd blodige konflikter og menneskelige lidelser som nesten ikke er til å fatte.
Carsten Jensen & Anders Hammer
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Egentlig er det to bøker. Den første, «Alt dette kunne vært unngått», kom i 2014. «Krigen som aldri tar slutt» er en revidert og sterkt utvidet utgave, der forfatterne tar oss med til nye steder og nye mennesker, fra krigsherrer med hektoliter av blod på samvittigheten til samvittighetsfulle kvinner som kjemper mot en ekstremt machodominert overmakt.
Ros til reisekameraten
En del av bokas kapitler er skrevet av begge, noen av den ene. Det er lett å se forskjell på hvem som skriver hva. Jensen er forfatteren som skildrer med bred penn, som føler på angsten, som er opptatt av detaljene, men som også er kritisk og undersøkende. Hammer er den like kritiske, den enda mer undersøkende, den nøkterne og den nøye iakttakende krigsreporteren. Innimellom er de oppe i farlige situasjoner, der Jensen roser sin reisekamerats kunnskaper om hvordan man skal agere under slike forhold. Og han gjør et nummer ut av at den kjente norske krigsreporteren aldri betaler bestikkelsespenger. Gid mange av oss andre kunne ha sagt det samme om noen av fortidas journalistiske oppdrag.
Som danske er Jensen opptatt av hva som skjedde og skjer i Helmand-provinsen, der danske soldater i den NATO-ledede ISAF-styrken tjenestegjorde i flere år, og der noen fremdeles er stasjonert. 38 dansker mistet livet i et oppdrag som dessverre må karakteriseres som delvis eller helt mislykket, både militært, politisk og økonomisk.
Hundrevis av millioner danske kroner har forsvunnet i den utømmelige korrupsjonsgryta eller gått til velmenende prosjekter som ikke har latt seg realisere. Taliban er tilbake, krigsherrene rår, og i provinsen er situasjonen er så farlig at Hammer og Jensen ikke tør dra tilbake der de var i mai.
Journalist med integritet
Som nordmann er Hammer mest opptatt av Faryab-provinsen med provinshovedstaden Maimana, der norske ISAF-soldater var stasjonert i flere år. For ikke å miste sin integritet og uavhengighet lot han seg aldri innrullere hos nordmennene. I boka gir han et annet bilde av Faryab enn norske myndigheter har ønsket å vise fram. Et eksempel er historien om tidligere provinsguvernør Abdul Haq Shafaq som var i Norge i 2010. UD la ut en hyllingsartikkel om norgesvennens fokus på kvinner og menneskerettigheter på sine nettsider. Ifølge Hammer var en av provinsguvernørens viktigste oppgaver å få en gate med sidegater i Maimana oppkalt etter seg. En journalist som kritiserte navnevalget ble angrepet av tre menn, en av dem utstyrt med kniv.
Møter med mange
I boka lar forfatterne oss møte en rekke forskjellige mennesker; de gode og de mindre gode, de rike og de fattige, de mange som vil flykte og de få som vil bli. Krigsherren Mehman Shah har to ganger har stått på Talibans side og to ganger på regjeringens. Den enda større krigsherren Mir Alam har 60 stridsvogner og reddet en gang livet fordi en av livvaktene hans kastet seg foran ham. Den 40-årige enka Ayesha ble solgt til en familie som barn og angrer nå på at hun flyktet tilbake til hjemlandet etter å ha bodd i flyktningleir i Pakistan. «Afghanistan tok æren og gleden fra meg. Det er ingen fred i mitt hjerte. Hver eneste dag er full av frykt», sier hun.
Og vi møter familien til martyren Samaruddin, en agfhansk politimann som i 2011 drepte to amerikanske soldater for deretter sjøl å bli drept. Han dyrkes som en helgen – med eget alter ved graven og med påståtte evner til å helbrede etter sin død.
Kvinnelig drapsmaskin
Musikeren Ustad Khalid Hamahang sliter med å få endene til å møtes, men underviser ti elever i musikk for å føre de afghanske musikktradisjonene videre. Distriktguvernør Daoud fikk tidligere – under navnet Mulla Daoud – 20 000 dollar i måneden for ikke å skyte på danske og britiske ISAF-soldater. Bibi Feroza, en av Afghanistans få kvinnelige politikommandanter, har mistet tre sønner i kampen mot Taliban. Hun vet ikke hvor mange hun har drept, «når de angriper i store grupper teller jeg ikke». Innimellom ljuger Feroza så det renner av henne.
Opiumsbonden Amer Mohammad er like flink til å ljuge som Feroza. Og så har vi den ærlige: Fatima Abidi, som med alle odds mot seg, jobber for fengslede kvinner, mange av dem i arresten fordi de har prøvd å flykte fra tvangsekteskap eller voldelige ektemenn.
Hammers og Jensens bok spenner fra nøktern optimisme til fullstendig håpløshet. I oppsummeringskapittelet får vi til fulle vite hvor dårlig det har gått med Afghanistan etter Vestens «innsats» i landet. Les og forstå mer!