||| ALBUM: Det er fort gjort å stivne i en form når man tar utgangspunkt i Minneapolis-punk og slår seg ned i New York, ikke langt fra der Bruce Springsteen samlet sitt E Street Band og forandret rocken. Du hører begge deler hos The Hold Steady, men bandet utvikler seg stadig.
AvansertDet er ikke lett å følge opp et mesterverk, heller. «Stay Positive» (2008) var en aldri så liten åpenbaring for denne anmelder: Avansert garasjerock, punk og klassisk rock — ristet sammen av relativt like deler Hüsker Dü, Stooges, E Street Band og Clash.
Ikke like «sultne»«Heaven Is Whenever» er ikke helt der. The Hold Steady virker ikke like «sultne» som på «Stay Positive», og det nye albumet kan virke noe mer modent og blasert.
Det høres kanskje rart ut, siden bandet har holdt på i mange år. Men album nummer fem har et annet anslag enn «Stay Positive», som nærmest åpner med et riffdrønn — og holder seg der.
Og mens forgjengeren bobler over av energi og kreativitet, virker «Heaven...» noe mer satt — men også mer variert.
Det kan ha en viss betydning at keyboardist Franz Nicolay er ute av gruppa, særlig pianospillet hans savnes.
På den annen side er de tilbake hos produsent Dean Baltulonis, som også trakk i trådene på den vellykte debuten fra 2004.
BalladerÅpningen «The Sweet Part Of The City» starter som en blueslåt, men glir elegant over i en ballade.
Den virkelige balladen, den som er limet og nøkkelsporet på denne plata, er «We Can Get Together» — en noe utypisk låt med myk korsang. Den handler først og fremst om Matthew Fletcher fra den britiske gruppa Heavenly, som begikk selvmord i 1996, men nevner også et av vokalist og låtskriver Craig Finns store forbilder, Minneapolis-gruppa Hüsker Dü og Todd Rundgrens band Utopia — og det med mer enn et snev av nostalgi:
The Hold Steady
Plateselskap
«Heaven is whenever
we can get together
sit down on the floor
and listen to your records».
Ja, det var tider!
Jazzinfluert Mest overraskende på denne 2010-utgaven av The Hold Steady er likevel nesten-balladen «Barely Breathing», med et jazzinfluert mellomspill med piano og klarinett.
Bandet velger også å avslutte med en låt i det melodiøse hjørnet, den over sju minutter lange og smått episke «A Slight Discomfort».
Ikke mange hardtslående grupper kan stille om så overlegent som disse herrene.
GitarrockenDet er altså mye å hente også for de som liker den mer aggressive utgaven av The Hold Steady, den riffstyrte gitarrocken og drivet som gjorde «Stay Positive» så enestående. De får sitt i låter som «Soft In The Center», «Rock Problems», «Hurricane J» og «Our Whole Lives».
Det er rett og slett litt irriterende at bandet ikke kommer seg til Norge igjen i sommer heller, til tross for konserter i London, Paris og Tyskland.