Et monster i Prada

FILM: Nåde. Jeg tilstår det. Det var meg, alt sammen. JFK. Martin Luther King jr. Jeg sto bak NOKAS-ranet. Jeg spiste halvparten av Mammas twistpose fra kjøleskapet, satte metallklemmen på og lot som ingenting. Jeg tilstår alt. Bare slipp meg ut herfra. Få meg vekk fra Rebecca Bloomwood, dette skrekkelige mennesket, som mister tanke for alt annet bare en utstillingsdokke i sort plastikk vifter et silkeskjerf foran øynene på henne.

«Frisk luft»
Den shoppinggale journalisten Rebecca Bloomwood (Isla Fisher) er ikke bare dum. Hun er høylytt, skrikende dum. Hun er egoistisk og ukontrollert, blottet for kunnskap og humor. Og det sier faen meg sitt om kvinnesynet i denne filmen at det forventes at vi skal synes at hun er søt og sjarmerende, at den flinke redaktøren med det skjeve smilet blir betatt av henne, og at mennene i dress, de som har peiling, synes hun er et «pust av frisk luft» når hun påpeker at utstillingene i vinduene til bankene de leder er kjedelige.

Grotesk
Forresten: Når Rebecca nå først har klart å opparbeide seg en kredittkortgjeld på sytti tusen kroner, kunne hun ikke i det minste brukt pengene på noe pent? Ved å kle hovedpersonen opp i den ene groteske Prada-kollasjen etter den andre forteller filmskaperne at mote ikke har noe med estetikk eller identitet å gjøre, det er ene og alene utslag for uvettig hunger etter designermerker. Det er en observasjon som verken er riktig eller morsom.

En kinobillett koster omtrent en hundrelapp. Det holder til en helt grei singlett på H&M;, og det er en langt mer givende investering. Ta pengene og løp. Det er for seint for meg. Men du kan fremdeles komme deg unna.