Da journalisten og engelsk-filologen Tone Almhjell etter mange års skriving skulle utgi sin fantasydebut, fikk hun tips om å prøve seg på det store amerikanske markedet først. Det gjorde hun, og «The Twistrose Key» kom ut på forlaget Penguin i 2013. Etterpå kom den ut i Norge med tittelen «Vindeltorn», og var etter mine begreper en av de beste norske fantasydebutene jeg har lest.
Tone Almhjell
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Også oppfølgeren «Maretorn» er allerede utgitt på engelsk, med navnet «Thornghost». Den holder samme høye nivå.
Den ensomme rakkerungen Niklas er 12 år. Han bor med sin bestemor og onkel på fjellgården Sommerhjell i Piledalen. Han vet ikke hvem faren er, og husker bare vagt sin ulykkelige avdøde mor. Niklas plages av grusomme mareritt, og uhyggelige ting begynner å skje. Dyr blir lemlestet. Det er spor etter noen digre vesener i skogen, og en unaturlig stor gaupe forfølger ham. Det viser seg etter hvert at gaupa både snakker menneskespråk og vil ham vel.
Liksom i «Vindeltorn» er det også her snakk om en parallell virkelighet: Tornerikene er skapt av barns drømmer, eventyr og fantasier. De er befolket av dyr som var så høyt elsket av barn at de får leve en gang til. Men da i menneskestørrelse og med menneskespråk, i en middelalder-verden som kan minne om Disney-versjonen av «Robin Hood».
Almhjell tryller på humoristisk vis fram noen utrolig sjarmerende skapninger, som det dumdristige radarparet ilderen Kepler og ekornet Castine.
Almhjell sier selv hun er inspirert av «Ringenes herre», «Den uendelige historien», eventyr og Astrid Lindgren. «Brødrene Løvehjerte» er en åpenbar inspirasjon. Niklas og gaupen Tyst forserer en portal og kommer inn i en annen dimensjon; et Narnia med dyr utkledd som riddere.
Barn skaper ikke bare vakre drømmer og fantasier, de kan også fantasere fram grusomme mareritt. Det er de som nå er i ferd med å ta over Tornerikene. Anført av den ufyselige og illeluktende trollheksa Rafsa og hennes trollhær. Enda mer creepy; den onde og hevngjerrige Spurvekongen. Hans egentlige identitet kommer fram mot slutten, der Almhjell har lagt inn noen overraskende krimelementer. På fantasyvis er Niklas den eneste som kan redde Tornerikene fra ondskapen. Det haster, for den er også i ferd med å bre seg ut i det virkelige liv.
«Maretorn» er hakket mørkere og mer nyansert i persontegningene enn «Vindtorn». Tematikken er alvorlig nok. Død, dyremishandling, naturgifter.
Mysteriet med Niklas mor er ganske brutal, og Niklas selv er både rampete og dumdristig. Her er typiske fantasyelementer som magiske amuletter, mystiske nøkler og livgivende hvisketrær. Det som er Almhjells virkelige styrke er hennes gjennomarbeidede språk. Det har både poesi, fart og action. Hun bruker gammelmodige uttrykk, snurrige vendinger og vakre bilder. Samtidig er hun god på å billedgjøre actionscener, grøsseraktige elementer, og de frykteligste skapninger. Liksom i «Vindtorn» unngår hun en lettvint og søtsuppeaktig avslutning.