«Og bak meg står fjellet, nakent som farmor Fuji. / Farmors fitte er en hvit blomst / som alle har glemt. »
Slik lyder slutten på et av de aller første diktene i Øyvind Bergs dikt i utvalg «Offentlig ømhet», et ikke så altfor omfattende tversnitt av hans poesi fra debuten i 1982 og fram til i dag. Sitatet er et forfriskende eksempel på Bergs sammenfiltring av høyt og lavt, vulgært og vakkert, fra Bashos konsentrerte haiku via Celans elegiske stillferdighet til farmors innskrumpa aprikos.
Med linjer som dette står altså Øyvind Berg og rauter sin særegne poetiske horisont.
For ikke å snakke om «Ingen snur tida» fra fjorårets samling «Gjennom mørketida», et dikt som strengt tatt hadde fortjent æren av å avslutte utvalget.
«...Enkelte dager / kan jeg ikke engang / se meg i speilet / uten å høre stemmer som er sterkt ubehagelige / fordi de former linjene i ansiktet jeg ser. // Hvis jeg bare var meg / uten et ekko / av alle de andre som roper i meg.»
Det er godt mulig at «Offentlig ømhet» kan karakteriseres som outsiderdiktning. Som leser føler jeg meg i alle fall ikke som en outsider når jeg leser disse diktene, heller inkludert og inspirert. Diktene til Berg fortsetter ofte å surre rundt i hodet etter at man har plyød gjennom dem. Joda, leseren er tvunget til å ta noen svimlende sprang mellom Marcel Duchamp, hesteanuser, kuruker og Carsten Byhring for å ligge i fullt strekk, men slik synes jeg det bør være.
34 år etter diktdebuten «Retninger» ser diktene fortsatt ut til å finne nettopp nye retninger.
Øyvind Berg
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN