Sommeren 1945 fikk min tante Lillian leiligheten i Bygdøy Alle 33 i Oslo tilbake. Tyskerne hadde rekvirert den fire år tidligere. Noen få møbler var borte, men ingenting var ødelagt. Hun rev ned portrettet av Hitler fra veggen og bodde der til hun døde på åttitallet.
De jødiske eierne av naboleiligheten var ikke like heldige. Da familien Levin kom tilbake fra Sverige, ble leiligheten deres først plyndret av nordmenn i fredsrus og deretter overtatt av Hjemmefronten, som brukte den som festlokale.
Da Levins endelig flyttet tilbake i september, var møblene «nedhoppet», gulv og dører skutt i stykker.
Jødene ble frakjørt av de hvite bussene, mannen som organiserte deportasjonen ble frikjent i rettsoppgjøret, og eiendom nazistene hadde ranet ble ofte verken gitt tilbake eller kompensert for.
Først på nittitallet maktet samfunnet å ta tak i uretten, og siden da har fokuset på denne nedslående historien vedvart.
«Norsk jødisk erfaring er på mange måter god»,
Mona Levin forteller familiehistorien i kjappe vignetter, uten fortellergrep og ofte uten perspektiv: Fra den litauiske bygda, via, arbeiderklasse på Grünerløkka til borgerskap på Oslo vest. Morens hukommelse og floraen av familieanekdoter er et overflødighetshorn som datteren med fordel kunne redigert med mer autoritet.
Det viktigste med boka er at den slår fast at den jødiske erfaringen i Norge er en norsk erfaring. Det gir håp om at det jødiske samfunnet i Norge vil bestå, og at samfunnet vil gi plass til det som med hennes ord er «en del av norsk historie som delvis er ukjent, delvis underkommunisert, delvis avvist».
Mona Levin
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN