Historien om birkebeinerne og den norske borgerkrigstida er som skapt for moderne barne- og ungdomsbøker: Her er brutal maktkamp, mot, kjærlighet og bøttevis med action.
Mange populære fantasyromaner har foregått i et nordisk middelaldermiljø, og det er egentlig rart at vi ikke har fått flere bøker om «the real thing» de siste åra.
Men nå viser to nye birkebeiner-bøker at virkeligheten var spennende nok.
Ewo skriver i etterordet at filmmanusets kjappe sceneskifter har vært en utfordring. Det synes. I stedet for å legge perspektivet hos én person, får vi et slags allvitende ovenfra og ned-perspektiv. Vi inviteres inn i hodet på først den ene og så den andre, men kommer ikke innpå noen.
Jeg skulle ønske Ewo hadde (fått) frigjort seg mer fra filmmanuset, for en roman — også en for barn — må lodde litt dypere.
Jon Ewo/ Ravn Lanesskog (orig.manus)/ Kristoffer Damskau (ill.)
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Ingen skal være i tvil om hvem som er slu, slem eller snill. Det blir mye «telling» i stedet for «showing», og en del klossete formuleringer, som her: «De vekslet blikk og klarte å si hverandre alt hva de følte, bare med øyene.»
De naturtro illustrasjonene til Kristoffer Damskau trekker opp. Også han har brukt filmen som mal, men har skapt et eget uttrykk som kler fortellingen usedvanlig godt.
Naturbildene er majestetiske, og den hvite og blågrå fargepaletten gir en kald og trolsk stemning. Her er fartsfylte kampscener bak et slør av dalende snø, som minner om at naturkreftene var en viktig brikke i spillet om tronen.
I fiksjonskapitlene møter vi Håkon Håkonsson 11 år etter ferden over fjellet. I disse åra har han bodd hos kong Inge i Nidaros. Når kongen plutselig dør, rykker Håkon fram som arvtaker, men ikke uten rivaler.
Alle kapitlene er proppet med informasjon om historiske hendelser og dagligliv i middelalderen. Det er interessant, men også litt av problemet.
Det er ikke umiddelbart lett å skille fakta fra fiksjon, selv om fiksjonsdelen er lagt i munnen på jeg-personen Håkon. Også faktadelene har det elementer av fortelling, mens de fortellende kapitlene er fulle av fotnoter og informasjonstunge replikker. Begge deler bremser framdriften. Fortellingen er dessuten svært romantiserende. Er det sannsynlig at Håkon allerede som 13-åring var forelsket i ni år gamle Margrete Skulesdatter, som han senere skulle inngå et høyst politisk ekteskap med? Eller at Skule Jarl gikk helt ustraffet fra et drapsforsøk på den unge kongen?
I en sakprosabok der det er uklart hva som er sant og hva som er diktning, er den slags ikke helt uproblematisk.