ALBUM: Joy Williams, sølvstrupe fra California og fordums kristenpopstjerne. John Paul White, mislykket Alabama-rocker.
De spiller inn lavmælte «Barton Hollow» (2011), som høres ut som en airbrushet Gillian Welch-plate. Den gir to gjeve Grammy-nominasjoner. De ser ut som en million dollar sammen på den røde løperen (Williams ser ut som lillesøsteren til Sandra Bullock, White som honkytonk-utgaven av Johnny Depp), og stikker av med begge prisene.
Men hva nå?
Den selvtitulerte oppfølgeren, som kommer ut etter rapporter om intense konfrontasjoner i duoen, males med vesentlige flere farger og er langt mer intenst og temperamentsfullt produsert:
The Civil Wars
Plateselskap
Stillfarne klimpreduetter som «Same Old Same Old» kommer snikende rett etter sandfylte, fuzztunge bluesvirvelvinder som «I Had Me A Girl». Gotiske svovelballader som «Devil's Backbone» kontrasteres mot nesten hviskende «Tell Mama».
«Oh Henry»
Man kan ikke kreve vesentlig mer av oppfølgeren til den overrumplende debuten enn dette. Men det blir nok en smakssak hvor langt i hardspillende retning du trives med at duoen beveger seg.