«Det viser seg at noen i praksis ikke finnes, i praksis faller stadig deler av menneskeheten utenfor...» Slik åpner diktet «Manntall uinnskrevet» av Inger Elisabeth Hansen, fra den femten år gamle samlinga «Fraværsdokumenter». Diktet står for meg som et ypperlig eksempel på Hansens poesi.
Hun navigerer i en kaotisk og skumringspreget verden, i solidaritet med de som faller utenfor vår forestilling av virkeligheten, de som vi ikke ser, de som er i ferd med å forsvinne.
Boka beveger seg fra vinge til vinge gjennom et nattlig hav bebodd av skjøre og utsatte vesener. «Navigasjon uten stjerner» og «Ditt personlige kart» er to eminente eksempler der Hansen går rett inn i verden og gjør den usynlige smerten synlig.
Å nøste opp i de omfattende referansene krever en aktiv leser og gjør inngangsterskelen krevende. Til gjengjeld fremkalles boka skarpere og klarere ved hver gjennomlesning. I bunnen av det nattsvarte, abrupte og undergangspregede landskapet ligger en kime av håp som bæres på flere nivåer hele veien gjennom verket.
Et slikt gjenskinn er tilstedeværende i Inger Elisabeth Hansens diktning. Hun beveger seg ofte i dypet, i mørket, der hun avdempet skriver fram usynlige vesener med morild i stemmen.
Inger Elisabeth Hansen
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN