Sakprosaforfatter Frode Fanebust vakte berettiget oppsikt da han i 2014 kom med et frontalangrep på den rådende forståelsen av at Nordsjø-dykkerne var en særlig underkjent gruppe invalider som hadde ofret altfor mye i arbeidet med å hente fram havbunnens svarte gull. Fanebust viste at invalidiseringsgraden var mindre enn man trodde, og at andre ofre for oljeeventyret var satt i skyggen.
Nå går han løs på et annet myteomspunnet felt, de hemmelige, væpnede gruppene i Stay Behind-nettverkene.
Frode Fanebust
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Stay Behind var et hemmelig nettverk av våpenlagere, sabotører og etterretningsfolk organisert av CIA, MI5 og norske myndigheter, i kjølvannet av andre verdenskrig. Formålet var å stoppe kommunismens frammarsj i Europa.
Her kjemper Fanebust mot utbredte oppfatninger i kanten av konspiranoiaens verden – at alt blir styrt av hemmelige krefter, CIA og MI5, og at disse gruppene skal ha stått bak terroraksjoner, særlig i Italia.
Skal vi tro Fanebust, er ingenting av dette sant – alt er i sin skjønneste orden. Det norske Stay Behind-systemet var fullt og helt styrt av norske, politiske myndigheter, de fant aldri på noe tull, det var ledet av veteraner fra motstandsarbeidet under krigen – Linge-gutter, Milorg, gode menn. At noen av dem var sterkt høyreorienterte og brennende anti-kommunister er fullt forståelig, med trusselen for sovjetisk okkupasjon som man mente å leve under.
Fanebust er åpen om at han ikke har all verdens dokumentasjon å øse av. Det er mye som ennå ikke er frigitt og mye som er brent.
Han baserer seg på det lille som finnes av forskning og journalistikk, og vurderer kildene løpende. Om han selv har gjort nye funn, er litt uklart. Uansett har han sydd sammen en beretning med mange detaljer – kanskje litt for mange.
Boka er dedisert til Svein Blindheim, bokas hovedkilde, mannen som ble straffedømt for å ha fortalt hva han drev med i hemmelige operasjoner i Finland. Han er jo selve eksempelet på at Stay Behind-systemet hadde et grenseløst preg, der den overordnede kampen mot kommunismen sorterer de ulike tiltakene på hvilke som helst måter, når det trengs. Hvem styrer da? Det er jo nettopp det spørsmålet som er poenget med de italienske erfaringene.
Framstillingen halter fordi den typen opplysninger forfatteren har om norske forhold, er av en helt annen type enn det han serverer om Italia. Om det norske Stay Behind disker han opp med navn, datoer og dokumenter, mens han for Italia bare refererer til to sekundærkilder – Leopoldo Nuti og Daniele Ganser.
De har motsatte konklusjoner, hvorav Fanebust velger å tro helt på den ene og forkaste den andre.
Hvordan kan han gjøre det når han ikke går inn i kupplanene til fyrst Borgheses krets, operasjonene til Licio Gelli og P2, for ikke å snakke om Vatikanets rolle i kampen mot kommunismen? Situasjonen i Italia har jo i hele etterkrigstiden vært annerledes enn i Norge, selv om begge hadde CIA-tilknyttede Stay Behind-nettverk.
I Norge var man redd for sovjetisk okkupasjon, og det var viktig å legge grunnlaget for et «Gutta på Skauen II». I Italia var det den innenlandske kommunistbevegelsen man fryktet. Helt siden fascismens fall hadde kommunismen hatt sterk vind i seilene – større enn i noe annet demokratisk land, mens de norske kommunistene raskt var satt ut av spill. USA hadde god grunn til å frykte sosial uro i Italia, og kan godt ha støttet Borghese-kuppet, som med nød og neppe ble avverget.
Fanebust medgir at amerikanerne ønsket at italiensk Stay Behind skulle engasjere seg mer mot den indre fienden, men går ikke inn på forbindelsen mellom post-fascister og den øvrige høyresida, sterkt representert i militæret, politiet, adelen og næringslivet. Om det derfra kan trekkes linjer til høyrevridd terror utført av folk med tilgang til avansert våpenteknologi – denslags ting «den hemmelige hæren» disponerte – er ikke gitt. Alt sånt var jo hemmelig.
En betenkning rundt relasjonen mellom de høyreorienterte motstandsfolkene og kommunistiske partisaner av Osvald-typen under krigen, burde også være interessant i lys av Stay Behind. Kommunister blir jo stadig beskyldt for å få støtte fra utlandet og drive med hemmelig våpentrening, mens disse som faktisk gjorde det, sjelden får noe mistankens lys over seg.
Her kunne Fanebust hatt nytte av å se på fellestrekk blant antikommunister, inkludert fascister og nazister, istedenfor å opptre som reparatør av den norske illusjonen om velmenende konsensus.
Det jeg savner mest, er likevel linjer til norske forløpere. Var ikke egentlig 20-tallets Samfundsvern og Samfundshjelp omtrent det samme som Stay Behind – et væpnet, frivillig korps av iherdige antikommunister med bånd til næringslivet, storbønder og hæren? Hvem var datidens rittmestere?