Alf Cranner har skrevet en bok om sin navnebror, læremester og farsfigur Alf Prøysen. Og for en nydelig bok! «Fra Alf til Alf» er et verk som bekrefter for den som ennå måtte tvile, at Prøysen hører hjemme «på dikternes Olympen», som Cranner formulerer det.
Alf Cranner
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Da han traff Prøysen, var Cranner utdannet og praktiserende billedkunstner, men samtidig i sving med en karriere som visesanger, godt hjulpet av Rolv Wesenlund.
Wesenlund hadde en enestående teft på denne tida. Før han revolusjonerte norsk humor, hadde han vært speider for platebransjen. Han var en pådriver for bølgen av såkalt Bergen Beat, som førte til at Vestlandets hovedstad tidlig på 1960-tallet kokte av gitarrock i Shadows-stil.
I 1964 holdt han fingeren i været og og kjente draget fra visebølgen som bredte seg fra kontinentet og ikke minst fra Sverige. Wesenlund, som var innspillingssjef i Philips, tok initiativet til Cranners debutplate «Fiine antikviteter». Han foreslo også våkent nok at Cranner skulle oversette Bob Dylan-sanger med tanke på en utgivelse.
I stedet kom Geir Tveitt «som stiv kuling inn i livet mitt». Kulthelter i nynorskmiljøet som Knut Horvei og Olav Nygard var diktere Tveitt ønsket å tonsette og få framført av Cranner. Det ble heller ikke noe av.
Derimot førte samarbeidet Tveitt/Cranner til oppfølgeren «Både le og gråte» med tekster av Jacob Sande. Cranner forteller også hvordan folk som Erik Bye, Harald Sverdrup og seinere Odd Børretzen og Klaus Hagerup fikk stor betydning. Men viktigst var Alf Prøysen, som Cranner traff gjennom det sagnomsuste lauget Visens Venner.
Prøysen synes straks å ha oppdaget at de to Alf’ene hadde noe felles. Og vestkantgutten Cranner forandret raskt syn på barnetimeonkelen, dialektsangeren og hedmarkingen Prøysen: «Den Prøysen som satt ved siden av meg var verken gammeldags, ‘bondsk’ eller fjern, men spirituell, humoristisk, fantasifull og høyst nærværende... han – over tjue år eldre enn meg – var yngst.»
Tidlig i deres bekjentskap «hadde Prøysen hvisket helt kort at han var biseksuell», men Cranner følte ikke at det angikk ham. Seinere i boka siterer Cranner et brev fra Prøysen:
«Jeg var sammen med Anne Cath i går kvell, vi var på ‘Larsen’ etter opptak i radio, drakk rødvin og så kunne ikke jeg dy meg lenger. Jeg sa at jeg var splittet seksuelt, hun bare så på meg og smilte. ‘Det gjør ingenting’, sa hun.»
Prøysen skriver videre at han spurte om venninnen hadde «ant det», og hun svarte nei, «men jeg forstår godt at et menneske som er så nakent og helt, må ha lov til å favne hele spekteret». Prøysen kommenterer: «Var ikke det skjønt sagt? Jeg satt og følte at en byrde ble løftet av skuldrene mine.»
Jeg tenker at et slikt sitat kunne hatt en befriende effekt på debatten rundt disse tingene da den raste som verst for 12 år siden. Da hadde det kanskje heller ikke vært så viktig for Jan Erik Vold å understreke at Prøysens diktning «utspiller seg i et gjennomført heteroseksuelt miljø» i en argumentasjon mot visse tolkninger av verket i sin nyeste bok.
Forholdet mellom Alf og Alf var uansett «hevet over seksualitetens irrganger», som Prøysen uttrykker det. For unge Cranner var Prøysen en enormt engasjert inspirator. Den tragiske, men fargerike historien om Cranners far, som kunne vært en egen bok, gjør dypt inntrykk på Prøysen, som mener Cranner bør skrive om sin barndom.
Den beleste kameraten overøser Cranner med verdenslitteratur, fra Dostojevskij og Laxness til Jean Genets «Tyvens dagbok», som han kaller «vakkert, uhyggelig og storslagent, heslig inntil det fullkomne...»
Dette er en usedvanlig rikholdig og varm memoarbok, full av skarpe observasjoner og flotte anekdoter. Ikke lenge før Prøysen døde, satt han og Cranner en kveld og lyttet til den unge Ole Paus, som framførte sine viser om outsidere og avvikere. Prøysen «satt med foldede hender og lyttet intenst». Så sa han: «Nå har vi det godt. Det er som om Vårherre har satt ei osteklokke over oss.»