Året er 1929. Den tyske tannlegen Friedrich Ritter bestemmer seg for å reise til et av verdens mest forlatte områder, Galapagos-øyene i Stillehavet, og til den ubebodde øya Floreana, for å leve resten av sitt liv i ensomt eksil.
En vill og utopisk idé, men det å vende tilbake til naturen var et sterkt ideal i Sentral-Europa på 20- og 30-tallet. Ritter var altså ikke en sær skrue i sin samtid, ideen om utopia var populær, så populær at han ikke får bli lenge alene i sitt «paradis».
«Saken var, han ville synes. Ville etterlate seg mer enn kun et tilforlatelig tomrom. Ville være den som forsvant. Den uredde. Den ville.»
«På mange måter var det en ganske ordinær strand, ikke så langt fra det man kunne sett for seg. Det var bare dette med de omvendte bølgene, og det svarte ovenfor. Det skakende, det svinnende. Og det at ingenting stemte med det de hadde lest i avisen.»
Ideen om å bli en moderne Robinson Crusoe svinner derfor for Ritter, og stemningen Høyer maner fram gjør det raskt klart at «Fluenes herre» vil bli en mer passende sammenligning.
«Nå lå han her, menneskeskapningen i mørket, og hun visste det, han drømte allerede om alt han hadde forlatt. Lydene hans var av det desperate slaget, øynene febrilske. Som om han hadde alle skyggene pinnsiden. Slik var det måtte bære ham, som å holde en vingeløs flue i hånden.»
Selv om uhyggen ulmer både i den svarte vulkanjorda, og mellom de tre, snart fire menneskene, ankommer det virkelige dramaet, både i virkeligheten og i Høyers bok, med baronessen og hennes følge av elskere. Baronessen er en manipulativ, men erotisk tiltrekkende psykopat. Splittelsen og ondskapen begynner med en gang å spre seg som et virus, og leseren sitter fjetret fast til setninger som gjør livet i ødemarka til et jordisk svar på helvete:
«Og akkurat idet han skulle til å drikke, den livredde skjelvende dehydrerte mannen, akkurat idet de oppsprukne leppene hans nådde kanten av glasset, tok hun tak om skulderen hans, la hånden om den forbrente huden, boret pekefingeren ned i en av vablene, hardt, såden sprakk, og væsken rant, og mannen der i armen hennes fikk en mine såforpint, en tre blod rant ut av kinnet på ham.»
Det eneste som gir visse stopp i den fossende flyten er Høyers til tider høystemte og kunstlede språk, det blir av og til dårlig sikt der oppe i høysangen:
«Og slaget traff som noe fremmed. Det fremmede slo som en tredje hånd. Og hånden, den rørte ved dagen, nøytralt, som var den overhodet ikke der.» Høyer skriver med så mye nerve at ekstra patos ikke er nødvendig.
Ida Hegazi Høyer
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Måten Høyer kombinerer true crime-elementer med eksistensielt drama på er forbilledlig. Slik viser hun hvordan helvetet som kjent er de andre, men i tillegg - og langt mer skremmende - hvordan det er en uomtvistelig del av oss selv.