-Her har jeg spist ostefondue for fryktelig lenge siden. Da het dette Cheese Inn, mimret Robinson, og så seg rundt i det litt bortgjemte restaurantlokalet i Vika- terrassen. Respatex og sveitsisk smelteost er for lengst byttet ut med mørkt treverk og asiatisk kvalitetsmat med retter fra Kina, Japan, Thailand og Vietnam. Blandet asiatisk kjøkken er man i utgangspunktet mildt skeptisk til, men da Robinson og Fredag var på Four Seasons like etter åpningen for to år siden, imponerte stedet på de fleste punkter. Er nivået fortsatt like høyt?
-Overraskende mye folk en solfylt lørdag i mai. Bra vi har bestilt, sa Fredag.
Det var før de ble avspist med et trangt bord helt ytterst mot det travle inngangspartiet.
-Her var det ikke mye rom for kontemplasjon og privat samtale, småfurtet Robinson, mens han bladde i den omfangsrike menyen. De lot seg friste av en halv crispy duck med lefser og hoi sin-saus til forrett, helt til de skjønte at den var beregnet på fire personer. Robinson spiser nok for to, men tre blir i overkant.
Fredag valgte i stedet en kurv med dumplings - de små, delikate, dampede pakkene med finhakket kjøtt og grønnsaker i flortynn deig. Robinson gikk for Roast Duck New Style, sprøtt andrebryst med skiver av pannestekt foie gras. Den søte og oppmerksomme kelneren var velvilligheten selv da de ba om å få dele. Vinfaglig var den forekommende unge mannen dessverre ikke like sterk.
Etter at Robinson og Fredag hadde valgt hovedretter, var det tid for å snakke vin:
-Jeg pleier å anbefale rødvin til sterk mat, men ingen av rettene dere har valgt er særlig sterke. Denne sancerren bør fungere bra gjennom hele måltidet, mente kelneren, og pekte på en 09-årgang fra Henri Bourgeois.
-Rødvin til sterk asiatisk mat? Ikke bra. Jeg er ikke sikker på om en tørr sancerre vil fungere til alt vi skal spise, heller, men la oss se hvor dette bærer hen, mumlet Robinson da kelneren var utenfor hørevidde.
-Dumplingene dine er gode, men ikke bedre eller mer delikate enn de man får i Torggata, mente han da de lekkert anrettede forrettene var på bordet.
-Men andebrystet ditt er nydelig, med søte, salte smaker som harmonerer perfekt, fastslo Fredag.
-Ja, men så skal det da også godt gjøres å rote det til med sånne råvarer, svarte Robinson.
Sancerren klarte seg fint gjennom forrettene, og utmerket med Robinsons velvoksne sushikombinasjon. Men i motsetning til hva kelneren hadde sagt, var ikke sausen til Fredags strimlede, sprøstekte Crispy Sesame Beef bare sursøt. Den var hot. Hot som i strimler av hel, potent chili, godt kamuflert i den brunlige sausen av tørkede plommer og søtlig chilisaus. Hot som i vin med restsødme, takk. Mens Fredag grep til lommetørkleet, bestilte Robinson et glass dertil egnet riesling av en beklagende kelner. Etter litt brannslukking og rydding av chilistrimler var Fredag klar for å smake på maten en gang til.
-Dette er kjempegodt! Men er ikke kjøttet litt mindre sprøtt enn i en tilsvarende rett vi har spist på Dinner, og sausen litt mer klebrig?
Robinsons sushi var det ikke mye å si på. Lekker sashimi, varierte nigiri-biter med overraskede små touch, som at kveite og laks hadde vært et lite sekund i stekepanna og fått en liten dæsj krydret majones som følge, og maki med asparges som hadde fått beholde sprøheten.
-Dette er fortsatt et bra sted, men virker det ikke litt mer rutinepreget og rufsete enn for to år siden? Det rieslingglasset burde for eksempel ikke kommet på regningen, sa Fredag litt seinere.
-Jo. Det er litt rimeligere her enn på Nodee og Dinner, men det bar ikke opplevelsen preg av sist. I dag var nok totalinntrykket et lite hakk under den man får hos de aller dyktigste konkurrentene.