Avisene blir mer lik hverandre, det kan alle se. Mediene blir i det hele tatt mer og mer likedan over tid, ensrettet i opptreden og holdninger etter hvert som de utvikles. Egne profiler framstår nå som en sjeldenhet.
Og det er ikke rart, når klyngen av reportere gjerne løper i flokk og retter sine mikrofoner mot det samme, og alle mediene leter etter de samme nyhetene over alt.
Hvorfor er det blitt slik? Er det avvikingen av partipressen vi ser; at likheten oppstår når partiforskjellene forsvinner? Eller er det eierne, at de tenker mest på profitt (nyheter) og mindre på holdninger (meningsartikler) enn før? Eller er det journalistene, som blir mer og mer lik hverandre?
Det er altså en utviklingshistorie vi får, som tar oss fra det lille til det store. Eller som det sies i undertittelen, fra yrkesutdanning til akademisk disiplin.
Det høres velkjent. Men det er samtidig en utviklingshistorie med spesielle sider. For det første med hensyn til fokus. Utdanning av journalister foregår mange andre steder enn ved HiOA; i Bergen, Volda, Kristiansand, Harstad og så videre, til sammen ni steder etter min regning. At utdanningen i Oslo utgjør et tyngdepunkt og et faglig sentrum, kan nok forutsettes. Men forutsetningen er ikke gitt, og kan forandre seg. Leseren skal ha dette in mente, når man leter etter generelle trekk ved journalistene.
Over tid utgjør nok de journalistutdannede et flertall, og et voksende flertall også, blant fagets utøvere. I dag kommer mesteparten av de nye utøverne fra journalist-skolebenken. Men i prinsippet taler vi om et åpent yrke. Og blant de utdannede altså slett ikke bare om Oslo-studenter, men også folk med skolegang i Kristiansand, Volda osv.
Forfatteren tar oss gjennom en sann jungel av bransjeønsker, fagråd, komiteinnstillinger, departementsvedtak, høringsuttalelser osv. inntil utdanningen av landets fremtidige journalister i løpet av 1990-tallet faller på plass innenfor et høyskolesystem som samtidig slåss med universitetene for en plass i utdanningssektoren. Fra enkelt yrkesfag, altså, til sammensatt akademisk disiplin i løpet av noen ti-år! Det har gått fort. Flere grupper har i forsøkt å få kloa i studentene under veis, spesielt da avisbransjen, universitetenes fagfolk, og landets høgskole-entreprenører. De siste står som seierherrer til slutt.
Historien om journalistutdanningen er i mangt og mye en historie om utdanningsbyråkratiets vekst.
Og journaliststudentene selv? De blir faktisk med åra mer og mer lik studenter fra andre og tilgrensende områder — i alder, kjønn og politiske preferanser. Journaliststudentene er unge og flinke, de har en klar overvekt av kvinner, og er politisk nokså gjennomsnittig anlagt. Om enn standen som helhet er venstrevridd og radikalistisk av temperament, med mange tidligere m-l-ere med på laget, er årets unge studenter knapt avvikende fra andre. Like mange av dem stemmer Høyre som SV og Rødt til sammen, får vi opplyst.
Det skal til og med være noen FrP-ere blant dem! Toppen av normalitet, altså.
Birgitte Kjos Fonn
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN