||| ALBUM: Elleve år etter Air de slo igjennom med «Moon Safari», har jeg kommet til en konklusjon når det gjelder Nicolas Godin og Jean-Benoît Dunckel: Franskmennene er kikkere. Voyeurer som aldri ønsker å delta, bare å trekke seg tilbake, se og dokumentere.
Dette forklarer deres forkjærlighet for filmmusikk, der estetikken handler mer om å være enn å synes, og det forklarer hvorfor Airs eteriske musikkstil framstår vagere og mer introvert for hvert album de gir ut.
På «Love 2» har de riktignok peppet opp det i hovedsak instrumentalorienterte lydbildet med litt rønneraktig sekstitallsstilisme og retroklingende orgelrytmer, det er ikke bare astralpop med klassiske Airske bassganger og introvert dududu-nynning, men det hjelper fint lite, når det er åpenbart at de egentlig bare ønsker å gå i ett med tapetet.
Air
Plateselskap