TEATER: De snakker alle om det samme, og ingen av dem snakker om det samme.
Selv ikke kvinnen som spilles av tre skuespillere (Frøysnes, Skjeldal, Varjord), hun som først sier akkurat det samme med sine tre stemmer, fortsetter å snakke om det samme. Selv ikke han (Basic) som forteller sine to alternative livshistorier, flyktningens og menneskesmuglerens, snakker om det samme.
De snakker heller ikke egentlig sammen, de avløser hverandre i å snakke. De opptrer alle som om det ikke angår dem hva de øvrige sier, selv om det lett kunne argumenteres for at alt (eller nær alt) alle sier angår alle de andre, samt alle oss.
«Festning Europa» er en teaterforestilling med, jeg vil også si om, sammenbrudd i kommunikasjon. Oppsetningen bruker teoretisering og fremmedgjort språk. Selv en beretning om å være omgitt av døde mennesker på en flåte, å drikke urin og å spise tannkrem, framstår som et konstruert teoretisk konsept, tross vissheten om at det for noen er realitet.
Hvor
Regi
Stikkordet er flyktningekrisen. Kristian Lykkeslett Strømskag lar den skildres gjennom mennesker med ulik grad av tilknytning til en øy i Middelhavet. Turister, flyktninge-menneskesmugleren, mytologiske skikkelser, akademiske synsere med klovneneser, en fraværende, intervjuet marinbiolog.
Han kunne ha trukket forbindelseslinjer mellom de ulike, skapt en samtale eller en felles handling mellom dem, men lar dem framstå som uforbundet, ikke-samtalende, ikke-handlende. Regissør Uwe Cramer har forsterket handlingslammelsen, og det fremmedgjorte, gjennom valget av et gjenfortellende, oppbrutt teateruttrykk.
Så løs er strukturen at også den er nødt til å bryte sammen, og de lar den bryte sammen. I dette danner «Festning Europa» et pessimistisk, men ikke virkelighetsfjernt bilde av en samfunnsdebatt bestående av adskilte bobler, der det ikke kommuniseres og ikke finnes interesse for å kommunisere på tvers av perspektiver.