«Jeg tror jeg har gjort alt. Sett det meste. Sett fingre bli kappet av, folk har blitt skutt, tunga blitt skåret av. Jeg har sett folk bli torturert så jævlig at de må ha sprøyte med amfetamin for at de skal våkne og holde ut mer smerte. Jeg har sett en mann bli snekret fast til en bordplate. Jeg har vært der, og jeg har vært med.»
Dette sitatet er ikke hentet fra en roman av Jo Nesbø eller Jens Lapidus. Ordene står nedtegnet i selvbiografien til Trond Einar Frednes (37) fra Sandefjord, kjent fra nyhetene som en av Norges farligste forbrytere.
I 2014, mens han satt fengslet, tok han kontakt med Jørn Lier Horst, tidligere etterforskningsleder ved Larvik Politikammer. Horst fikk overlevert opptakten til en selvbiografi. De to innledet et samarbeid som har resultert i en bok. «Badboy» handler om møtene mellom de to, politimannen og forbryteren.
Men størstedelen av boka rommer Frednes? historie, utvidet og redigert i samarbeid med Lier Horst. Fortellingen er ført i jeg-form og holder et muntlig, direkte og spontant språk.
«Han begynte sin kriminelle løpebane samtidig med at jeg begynte i politiet, tidlig på 90-tallet. I tiden etterpå har det kriminelle landskapet endret seg. Det har blitt organisert, brutalt og nådeløst.Trond Einar og jeg har stått midt i det — på hver vår side av loven. Nå sitter vi og mimrer over hver vår kaffekopp.»
Boka leder fram mot prosjektet som har gitt boka tittel, «Badboy», en virksomhet der Trond Einar Frednes holder foredrag for blant annet skoleelever om det livet han har ført og hvilke konsekvenser det har fått. Til skrekk og advarsel.
Frednes forteller om tilsynelatende lykkelige stunder i barndommen, men etter hvert går det fram at denne drømmen om idyll hadde dype sår. Skildringene av en voldelig far går nesten inn i tidas litterære farsoppgjør, anført av Karl Ove Knausgård. «For mye av livet mitt har nettopp gått med på å fantasere om noe godt som kan ta bort noe som er vondt.»
Frednes finner sin rolle som fryktløs og nyttig pengeinnkrever. Han pumper muskler og blir det han selv kaller «et maskineri av hat». Som lesere møter vi et mangfoldig klientell av typer, skildret av Frednes i korte, treffende riss, folk med oppnavn som Psyko-Ståle, Klin-Kokos-Kurt, Biggen, Vimse, Stingo, Tore Tissen, Joffen, Dåse-Mikkel, Ruffen og Laffe. «Jeg har kanskje ikke sett hele verden, men jeg har sett mye av underverdenen. Den har vært mitt hjem — min virkelighet.»
Bokas tema er forholdet mellom det vanvittige livet han lever og drømmen han har om en harmonisk, borgerlig tilværelse. I løpet av sine år som forbryter, halvparten av dem tilbrakt bak gitteret, klarer han også utrolig nok å kapre sin drømmekvinne helt fra tenåra, få to døtre med henne og innlede et liv på en slags solside. Men så brister alt, han sklir utpå, melder seg ut og ender i det ville, lovløse livet igjen. Det går over stokker og stein, men uten at denne drømmen slipper taket i ham.
Midt oppe i dette infernoet har han også tanker om medlidenhet: «En underlig følelse som sitter et sted mellom magen og brystet, og kjennes litt som sult.»
Denne «true crime»-boka er til tider besettende og skremmende lesning. Den vil nok bli grundig studert av miljøet den skildrer. Og kanskje av TV-serie-produsenter. Men den bør også bli pensum på Politihøgskolen.
Trond Einar Frednes og Jørn Lier Horst
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN