Nyttårsaften 2015 ble en avmagret trettenårig jente funnet død på hytta der hun bodde sammen med moren. Moren ble tiltalt for grov mishandling med døden til følge. Saken skal opp i Gjøvik Tingrett 24. april neste år.
Den handler om omsorgssvikt, mobbing og spiseforstyrrelser og involverer ikke bare den rammede familien, men lokalsamfunnet i Lommedalen og en rekke offentlige etater som var involvert i saken.
Jon Gangdal
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Det handler også om journalistikk. Media har vært involvert siden før Angelica døde. Frontene står steilt mot hverandre. Den tiltalte moren har beskrevet mobbing, likegyldige skoler og svikt i hjelpeapparatet. Naboer og fylkesmannen i Bærum (som gransket saken) forteller om en isolert familie og en mor som ikke evnet å samarbeide med skole og behandlere.
Uenigheten handler både om hva som har skjedd og hvem som har ansvaret. Foreldrene til barna som pekes ut som mobbere har reagert på hvordan saken omtales i media. Det eneste alle er enige om er at Barnevernet sviktet: Trass flere varsler, gikk de verken dypt inn i saken eller besøkte jenta i de siste tre månedene hun bodde på Beitostølen.
En uke før utgivelsen av Angelica: En varslet tragedie trykket Bærums Budstikke en lengre dokumentar om saken. Reportasjen har preg av lokalsamfunnets behov for å forsvare seg mot Gangdals bok og gjør noen tvilsomme etiske valg. Blant annet refereres en tekstmelding moren sendte rett etter datterens død. Samtidig framstår reportasjen gjennomgående som grundig og viktig journalistikk.
I slike saker er likevel moren det store kuppet for en journalist. Samtidig er ikke tilgangen til den mest sentrale aktøren garanti for en god framstilling av saken.
Få vet dette bedre en Aschehoug forlag, som for noen år siden ga ut boka om Anders Behring Breiviks mor. Den skandalen spøkte kanskje i bakhodet på Aschehoug da de brøt samarbeidet med Jon Gangdal. Prosjektet havnet i stedet på lille Prego Mobile forlag.
Få norske journalister har bedre forutsetninger for denne jobben enn Gangdal. Han har skrevet om Vågå-saken og vant anerkjennelse for sin bok om Christoffer, gutten som ble mishandlet i hjel av stefaren. Boka om Angelica-saken er preget av hans sterke sider som forfatter: Vilje til å sette seg inn i vonde hendelser, evne til å sette saken inn i en faglig kontekst og mot til å ta stilling.
Samtidig er dette bokas store problem. Den prosederer morens sak i så stor grad at den mister troverdighet som dokumentar. Boka er i hovedsak basert på morens notater om datteren, inkludert hennes eposter og dagboksnotater. Den hjemlige idyllen med en kjærlig mor og hjelpsomme besteforeldre, står i skarp kontrast til et ubarmhjertig skolemiljø, en voldelig far og klossete behandlere. «Morens sorgmatte øyne feller flere tårer»: Gangdals språk bidrar til den svart-hvite skildringen.
Gangdal hevder at boka har «hovedfokus på offerets egen opplevelse». Dette er bokens mest problematiske utsagn. For jenta er lite til stede i teksten. I hovedsak er hun et tomrom som tolkes av moren. «I følge moren», som Gangdal skriver. Sinnet jenta viser hjemme er «sultens sinne». Hvordan vet Gangdal det? Kan det ikke ha noe med relasjonene i hjemmet å gjøre?
Boken er svært forsiktig med å beskrive jentas konflikter med moren, og forklarer hennes humør og anoreksi utelukkende som konsekvens av sosial utfrysing. Gangdal tilfører morens perspektiv faglig tyngde ved å legge vekt på Djupedal-utvalgets definisjon av mobbing basert på individets subjektive opplevelse: Føler er du deg mobbet, er du mobbet. I ytterste konsekvens er dette en ganske vid definisjon.
Problemet er likevel at det igjen er morens opplevelse av mobbing som farger historien. Hva Angelica selv tenkte og følte er selvsagt umulig å vite, men her skildres hun utelukkende som et vedheng til moren. Var det alt? Gangdal problematiserer ikke det symbiotiske forholdet mellom mor og datter, skriver lite om morens bakgrunn, psyke og helse og ingenting om den fraværende faren.
Å bekymre seg for sitt barn er et uttrykk for kjærlighet, men kan også innebære overføring av frykter og usikkerhet. Omsorgssvikt trenger ikke være utført i sinne og forakt; den kan ha varme hensikter. Det interessante ved Gangdals bok er at den beskriver et umodent perspektiv der allting alltid er de andres skyld. Mor ber om hjelp, «men håpet knuses gang på gang», som hun skriver.
Som analyse av Angelica-saken svikter derimot boka. Når Gangdal polemiserer mot tilsynskonklusjonene virker det som journalisten har endt opp som vaktbikkje for hovedkilden sin. Fokuset på Angelicas skjebne, og hva saken betyr, forsvinner. Alt blir bare mor.
Når Angelica selv kommer til orde, er boka interessant. En beskrivelse fra hennes siste utenlandsreise til Dublin i høstferien 2015, gir en pekepinn på matens funksjon i forholdet mellom mor og datter. «Jeg spiste ikke opp brownien», skrev Angelica i dagboken, «så mamma ble lei seg og begynte å få tårer i øynene. Da tok jeg resten av sconesen, og den var kjempegod. Jeg spiste den veldig fort, så mamma begynte å le».
Med mat fikk hun moren til å gråte eller le. Mat er makt : belønning og straff. Mat er kontroll. Mat er språk. Og kanskje anoreksien ikke bare handlet om «jentekonfliktene» på skolen, men om å kommunisere med den bekymrede moren som mer enn noen annen kontrollerte livet hennes.