-Noe fundamentalt talentløst later til å hvile over Kristiania Bar og Café, freste en irritert Robinson og plasserte gaffelen på tallerkenen med mine som om den hadde gitt opp og nå ble stedt til hvile for godt.
Fredag ante hva som ville komme, og tok ikke feil.
-Dette kafébesøket er ikke, gjentar ikke vellykket, smalt det fra den andre siden av bordet. -Elendigheten begynte med de håpløse nettsidene der en for lengst utgått meny fra 2007 liksom skulle være til nytte, og den fortsatte da vi kom hit og ble stående i døråpningen. Ikke en eneste av servitørene syntes at det var noe å bry seg med, til tross for at det nesten ikke er andre gjester her.
-Men vi fikk jo mat til slutt, da, sa Fredag forsiktig.
-Ja visst. Men ikke før vi ved selvtekt hadde sikret oss et par menyer og etter hvert oppnådd servitørkontakt. Og nå viser «kyllingpasta» seg å være en haug med overkokt penne og noen smakløse kyllingbiter i tynnskvipete fløte- og hvitvinssaus. Jeg kan medgi at smaken på sausen, estragon og løk, er ok, men ellers? Glem det, tordnet Robinson, og vendte blikket opp mot basunenglene som pryder Østbanehallens sjøvendte storstue.
-Always look at the bright side of life, sa Fredag lakonisk. -Det kan ikke nektes for at dette er et fint og særpreget kafé-lokale, og hamburgeren min er faktisk ikke så verst. Selv om den altså egentlig er ei høy kjøttkake med smaksfri ost, ganske vellykket stekt bacon og en husets burgerdressing som smaker lettrømme med tomat- og grillsaus. Salaten er vel også av den mer hurtigsnekrete typen, to tomatbåter og noen grønne blader, men de stekte potetbåtene var riktig gode.
-Bra for deg, men det hjelper ikke meg, sa Robinson. -Og jeg blir ikke i bedre humør av å se ut på Plata og en steinørken full av plankegjerder og bråkete anleggsarbeid. For å si det som det er, så er for øyeblikket ikke dette stedet noe godt alternativ, selv ikke for en rask øl-og-avislesning på utsiden en blank soldag. Akkurat det retter seg forhåpentligvis når anleggsarbeidet en eller annen gang er over og vannet i fontenen skrudd på igjen, men inntil det...
I påvente av regningen ble de sittende og filosofere over hvorfor ett av hoved-stadens mest karakteristiske kafélokaler ikke framstår mer innbydende og kulinarisk fristende.
-Kanskje fordi eierne har innsett at et spisested på Oslo S aldri kan bli noe annet enn et venterom med servering, foreslo Robinson. Fredag nikket.
-Da er kanskje en meny med fire frokostretter, ei suppe, et par salater og noen enkle småretter og hovedretter det riktige nivået, kom det. -For større grupper tilbyr kafeen tapas eller tre retters meny, men da er det to dagers forhånds-bestilling, så det er ikke akkurat noe for bråsultne. Men uansett ville stedet vinne ganske mye på å heve nivået på mat og ikke minst service noen hakk. Da ville kanskje lysten til å komme tilbake hit overskygge skrekken ved tanken på eventuelt å måtte det. Kom, vi kan sikkert betale på vei ut...