Robinson var litt furten fordi spiseparet ikke bestilte vindusbord sist gang de besøkte restauranten på Oslos tak. Den feilen gjør man ikke to ganger.
-Se på utsikten, hvisket Fredag begeistret.
Servitøren ga en elegant gjennomgang av dagens sjuretter, som også kan reduseres til valgfri fem- eller treretter.
-Alt høres fantastisk ut. Det må bli alle sju, sa Fredag, fortsatt høy på utsikten som badet i seinsommersola.
Først ut var en slags sjømatsymfoni. Hver rett akkurat så liten at den bare rakk å tirre sansene. En mild gresskarsuppe med kongekrabbefylte tortellini, skagensalat med nykokte reker, blåskjellpudding og en liten munnfull ishavsrøye. Og til slutt røkt ål.
-For en start! Jeg kan ikke vente på fortsettelsen, sa Robinson.
Til bordet kom to små kunstverk. Aldri har laksetartar sett så lekkert ut. De fine, rå fiskestykkene ble servert med østersmajones, kaviar og agurksorbét - milde, men berikende smaker som løftet laksen i sin hovedrolle. Med knust crostini og rå reddik knaste det også litt mellom tennene. I glasset duvet en frisk og syrlig Riesling, tyske Balthasar Ress.
Laksen ble avløst av gourmetklassikeren kamskjell. Denne gangen med blomkålskum, spinat, løyrom og sprøstekt mandel. Kjøttdelen av menyen ble innledet med en rett med langt mer schwung over: «Pytt i panne de luxe».
-Dette er jo helt rock'n'roll, gliste Robinson.
På tallerkenen lå kjøkkensjefens egen vri på den trauste resteretten. Her var vaktelspeilegg, kapers, rødbeter, løk, potet og svinekjøtt.
-Kjøttet er mørt og saftig. Det beste jeg har smakt fra dette dyret, roste Fredag.
Utenfor falt mørket over byen. Lysene fra husene funklet som ørsmå stjerner langt der nede. Og fra kjøkkenet kom det enda flere stjerner. Til bordet kom høvlet foie gras akkompagnert med en søtlig vin fra Alsace. For å balansere den fete leveren tryllet kjøkkenet fram salt lakrisgelé og søtlige gulrotbånd.
-Lekent med lakris og lever. Og valnøttkjeksene skaper en perfekt, sprø kontrast, konkluderte Robinson.
-Nå er jeg utrolig spent på hovedretten. Hvordan skal de toppe dette, spurte Fredag.
Lammeretten så ganske ordinær ut: Lår og carré med jordskokkpuré og brokkoli. Fettet var sprøstekt og gyllent, kjøttkjernen rosa og delikat.
-Mmm...mørt, sa Fredag bak lukkede øyne.
-Dette er lammekunst, supplerte Robinson. -Jordskokkpureen er fløyelsmyk og mild og framhever den viltaktige smaken fra lammet.
Perfekt var også vinen, en ren og elegant Langhe Nebbiolo fra Piemonte.
Avslutningen nærmet seg.
-Det er noe som skurrer, sa Fredag og fikk et spørrende blikk i retur fra spisepartneren.
-Norah Jones skurrer. Ikke at jeg har noe imot den behagelige stemmen, men hun passer bedre på en ujålete kafé eller i tv-studioet til Skavlan. Tenk om de kunne lagt like mye kjærlighet i musikken som i vinvalgene.
Spiseparet fikk et rikelig utvalg oster og aprikoskompott med en anelse chili. Så kom en liten kule snøfrisksorbét med solbær og kløversyre, før den søte hovedrollen ble servert: Karamellganache.
-Dessertkokken er et funn! Konfektkaken av karamell er balansert med søtt, salt og syrlig: Rødbet, havsalt og kirsebær.
Ryktene skal som nevnt ha det til at Grefsenkollen karet til seg de beste fra Bagatelle da stjernerestauranten stengte dørene i vinter. Kjøkkensjefen, Steffen Hansen, er den same som ved oppstarten i 2008. Men nå har han blant annet fått selskap av vinekspertene Robert Lie og Andreas Søberg. Til sammen har de tre en imponerende merittliste fra blant annet Bagatelle, Oscarsgate, Oro, Statholdergaarden og flere stjernerestauranter i London.
-Et superlag - som fortjener Michelin-stjerne, konkluderte Robinson og Fredag.