Anmeldelse: Lahlum får selv bestialske drap til å bli trivelig lesning

ANMELDELSE: At Hans Olav Lahlums krimromaner har en stor leserkrets, er ikke vanskelig å forstå. De representerer et friskt pust i det som ellers framstår som en fastlåst sjanger.

Tidskoloritten, språket og selve plottstrukturen skiller seg fra vår tids jevne krimroman, og dette er også tilfellet med høstens utgivelse, som kvalitetsmessig føyer seg pent inn i Lahlums bibliografi.  

Lukket rom

Lahlum skriver i bokas etterord at han etterstreber en passe blanding av fornyelse og kontinuitet i denne serien, og det syns jeg han lykkes med.

I «Haimennesket» består det nye i at handlingen er flyttet ut av Oslo. Året er 1972. K2 og Patricia blir invitert på helgebesøk til K2s fetter, som driver et hotell på en øy utenfor Tvedestrand. Fetteren har en baktanke med invitasjonen. Ti år tidligere ble et barn slått ihjel på rom 314. Gjerningspersonen ble aldri tatt, selv om det kun befant seg en håndfull mennesker på øya.

Nå har de samme menneskene fått en anonym invitasjon om å komme tilbake, og hotellbestyrerens håp er at K2 og Patricia vil oppklare mysteriet før helgen er omme.  

Omstendelig og pratsom

Nesten hele romanen handler om analysen av et fortidig hendelsesforløp, om avhør av mistenkte og overprøving av motiver og alibier. Den er omstendelig og detaljorientert, og særlig i midtpartiet syns jeg den blir i overkant pratsom.

At kun et begrenset antall mennesker kan være den skyldige bringer tankene til Agatha Christie. At scenen er en øy og at det etter hvert blåser opp til storm, minner om Andé Bjerke.

Men den uhyggen Bjerke var så god til å skape, uteblir hos Lahlum. Selv om handlingen kretser rundt en grusom hendelse er «Haimennesket» i det store og hele gemyttlig i tonen og en trivelig leseropplevelse.