Torbjørn Færøvik har brukt to måneder på sin togreise fra London til Samarkand i Usbekistan. Man kan bruke omtrent like lang tid på lesningen; Færøviks stopp underveis i 22 byer er spekket med historiske opplysninger, litterære henvisninger og digresjoner. Det tar tid å fordøye.
Tilhengere av gammeldagse reiseskildringer vil elske boka som det overflødighetshornet den er. Andre vil kanskje ønske et strammere fokus, en klarere idé med denne reisen. Mengden av historiske fakta er så overveldende at noe oppleves som overflødig og uredigert. Det vel ikke nødvendig, på vei gjennom det bayerske landskapet mot Wien, å fortelle traktorens historie?
At traktor kommer av det latinske ordet for å trekke, og at den første bensindrevne traktoren ble tatt i bruk i Iowa i USA i 1892? Det er hva jeg kaller en digresjon.
Torbjørn Færøvik
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Men Færøvik forteller mange andre og langt viktigere historier på sin vei østover. Han skildrer både Hitlers og Stalins oppvekst i datidas Europa. Det gir et dypere perspektiv på et Europa som blir mer ensartet og amerikanisert i kulturen for hver dag som går. Ikke minst gir skildringene av storbyenes arkitektur gode bilder på fortidas ambisjoner. Færøvik besøker alt som finnes av slott og katedraler, men hans blikk går dypere enn de gjengse guidebøkene. Han sparer ikke leseren; «Orientekspressen» blir også en reise i grusomhetens historie.
Og så følger han andre forfattere tett. Folk som George Orwell, Ernest Hemingway, Henrik Ibsen og Knut Hamsun har reist i forveien, og Færøvik måler deres Europa mot vårt. Hamsuns opplevelser ved «Sortehavet» er interessante, likeså hans skildringer av togreisen gjennom Georgia der medpassasjerene er både balalaikaspillende fattigfolk og champagnedrikkende jødinner som «tørrer Glas, Kniv og Gaffel af før de tar dem i Brug; deres fingre er fede og mørke, beslagne med Brilliantringe».
Personlig mener jeg boka blir mer interessant jo lenger øst Færøvik kommer.
Tittelen «Orientekspressen» må jo leses metaforisk, i og med at togturen med det navnet ikke lenger er tilgjengelig. Det er langs den transkaukasiske jernbanestrekningen at min nysgjerrighet pirres mest. Her er landskapet tørt, grått og flatt, og her har historien herjet med byer som i periodevis har vært rasert og som er bygd opp igjen med vekslende hell. Hva kommunistisk vanstell og vanstyre ikke klarte å ødelegge, har nye herskere med «demokratisk» alibi, diktatoriske tendenser og mafialiknende rovdyrkapitalisme fullført.
Torbjørn Færøvik istemmer tidligere reiseskribenters mantra; reisen behøver ikke ha et geografisk mål, reisen er en prosess, et mål i seg selv. Hans syn er kanskje i overkant optimistisk når han hevder at folk som har sett små barn leke i Iran, Irak eller Afghanistan, ikke får lyst til å bombe dem. Men hans reiseglede smitter.