Anmeldelse: «Voldtatt»

FILM: Linda Steinhoffs dokumentar «Voldtatt» åpner med at regissøren selv sitter foran kamera og blir konfrontert med filmens utgangspunkt:

«Du har blitt voldtatt» sier fotografen, og Steinhoffs umiddelbare reaksjon er å bryte ut i latter. Hun ler fordi det oppleves absurd at noe som skjedde for 18 år siden fortsatt skal prege livet hennes og definere henne som person, og hun ler for å ikke gråte. Men etter hvert som filmen skrider fram, viser det seg at latter ikke er nok.

Selvbiografisk «Voldtatt» er en film om voldtekt, og om hvordan voldtektsofre blir møtt av systemet som skal ta vare på dem og straffe voldtektsforbrytere. Ved å plassere seg selv i rollen som en slags programleder som ikke har full kontroll over filmen, viser Steinhoff hvordan mennesker som har blitt voldtatt presses inn i en forhåndsdefinert rolle og dramaturgi. Latteren hennes er et typisk eksempel på en «feil» reaksjon, fordi den bryter med oppfatningen om hvordan voldtektsofre skal fremføre sine egne traumer.

Filmen følger Steinhoff fra hun velger å anmelde voldtekten, halvannet tiår etter at den fant sted. Og i løpet av denne prosessen blir publikum gjentatte ganger vitne til hvordan den blide, ressurssterke kvinnen mister kontroll over kroppen når minnene om overgrepet kommer til overflaten. Hun skjelver og kaster opp, og ved flere anledninger får hun faktisk problemer med å stå oppreist. 

Egenterapi «Voldtatt»s uttalte mål er å fungere som terapi for regissøren, hvilket naturlig nok gjør det vanskelig både å skille mellom verk og person og løsrive virkemidler fra budskap og biografi. Samtidig er dette en debattfilm laget for tv, og som sådan er dens evne til å skape diskusjon og større åpenhet rundt voldtektsproblematikken langt viktigere enn dens kunsteriske kvaliteter.

Steinhoff prater med både advokater, politiansatte og psykologer, men det er den voldtektsdømte - og bemerkelsesverdig klartenkte - mannen hun treffer i Bergen fengsel som gjør størst inntrykk på henne. For publikum er det scenene hvor kamera hviler på Steinhoff mens hun forteller og reagerer som er de mest effektfulle; scenene der hun ler og smiler - og aldri egentlig slutter å unnskylde seg for forbrytelsen hun har blitt utsatt for.