Stjernekokkene Terje Ness og Rune Pal overtok i sommer restauranten på Nobels Fredssenter. De rigget opp en uteservering med en egen gourmetavdeling, og fram til september sydet det av folk der. Bedre beliggenhet er det knapt mulig å få - første stopp før Aker Brygge, og med utsikt til Akershus festning og rådhuskaia. Ness og Pal står bak noen av Norges største restaurantsuksesser, blant annet Oro og Haga som begge har fått masse skryt både her og i Michelin-guiden.
Forventningene sto derfor i taket denne hustrige høstkvelden. Robinson og Fredag hadde bestemt seg for å vente til turistsesongen var over, og heller vente til den lovede opprustningen av innendørsavdelingen. Veggene og taket i den gamle toghallen som restauranten ligger i er spektakulært malt i kubisk mønster i grønt, sort og hvitt. Det skaper en spesiell atmosfære som de nye eierne har understreket med noen fine gjenstander her og der, blant annet en enorm stålbuelampe med skjerm av hvite fjær. Men rommet er ganske kaldt, og belysningen ikke særlig gjennomtenkt, så det er ikke den lune, fine stemningen man gjerne vil ha når man setter seg til rette for å nyte en skikkelig god og lang middag.
-Her kommer jeg med iPaden min, tullet servitøren og viste fram sin lille krittavle med dagens tilbud. Man kan velge tre eller fem retter, til henholdsvis 300 og 400 kroner, eller man kan velge fra à la carte-menyen. Robinson og Fredag så kongekrabbe, Iberico-gris og franske oster på tavla og var solgt for femretteren med en gang. Servitøren var ikke bare vittig, han var usedvanlig hyggelig og kunnskapsrik, og ga meget kompetent veiledning til det fyldige vinkartet. På skjorta hadde han, i likhet med de andre servitørene, en stor button med bilde av den nykårede fredsprisvinneren Liu Xiaobo.
-Men bortsett fra det er det ikke noe særlig Nobel-preg her, sa Fredag.
-Nei, det hadde vært lett å gi dette stedet langt mer karakter. Tenk deg alle mulighetene. Man kunne laget et konsept basert på de sagnomsuste Nobel-bankettene, med de mest fantastiske rettene gjennom tidene og kelnere i kjole og hvitt. Eller man kunne valgt en eksperimentell fusionmeny med inspirasjon fra prismottakernes hjemland. Mandela-lam fra Sør-Afrika med Gorbatsjov-rødbeter fra Russland.
-Og Barack Obama-saus?
-Ok da, det blir kanskje litt anstrengt. Men med et så unikt utgangspunkt er det feigt å ikke prøve på noe mer ambisiøst.
Forretten var en trygg kontinental klassiker: Potet- og purreløksuppe. Men den var fjonget opp med store, lekre biter av kongekrabbe og masse revet trøffel fra Gotland. Neste rett var torsk med spinatpuré, glaserte rotgrønnsaker og løksjy. En nett komposisjon, hvor høydepunktet var den karamelliserte kålroten som var søt som mango. Iberico-gris brukes mest til å lage vellagret skinke, men de siste årene har ferskt kjøtt fra de berømte svinene inntatt menyer over hele verden.
-Smaker helt vanlig søndagssteik, sa Robinson skuffet. Her er det ikke gjort noen ting for å få fram kjøttets spesielle aroma. Det er dessuten overstekt, og tilbehøret er utrolig lettglemt.
-Men vinen er nydelig, sa Fredag og skylte ned det pregløse kjøttet med en Chianti Classico fra I Fabri 2006.
Ostene var av det helt ordinære franske standardutvalget, og med noe så uimponerende som kokt fiken til. Desserten derimot, var riktig bra. En skjelvende mandarinfromasj, servert med en silkemyk ferskensorbet. Servitøren hadde dessuten bedt kjøkkenet om å bytte sorbet så den matchet bedre til vinen - en fantastisk god dessertvin fra Tariquet, les Dernières Grives 2008.
-Vinhuset Domaine du Tariquet ble startet av den fattige bjørnetemmeren Artaud i 1912, to år før hans sønn ble alvorlig såret i kamp under første verdenskrig. Denne vinen ville Alfred sikkert likt å skåle med.
-Skål for Alfred. La oss håpe at eierne som forvalter hans navn begynner å ta dette stedet litt mer på alvor.