Det var med forundring og skepsis jeg begynte å lese Ketil Bjørnstads siste bok. Fire år etter «Min kamp», kommer han med første bind av en selvbiografisk romansyklus i seks bind.
Å knause etter Knausgård kan lett oppleves som å hoppe etter Wirkola, men alt tyder på at dette blir en helt annerledes livsskildring.
Det slående ved boka er hvor utadvendt den er som selvbiografi. Unge Bjørnstad har et porøst jeg. Som en svamp suger han til seg verden. Han er nysgjerrig og blir så engasjert at han innimellom må trekke seg tilbake for å finne ut hvem han er. Nettopp forholdet mellom eget liv og de politiske og kulturelle hendelsene står i sentrum på en helt annen måte enn i andre selvbiografier de siste årene.
På hver sin måte åpner menneskene rundt ham verden for ham. Moren arbeider i Operaen og i en bokhandel på Karl Johan, og introduserer ham for forfattere og feminisme. Faren er venstreradikal redaktør som leser Dagbladet og Orientering, tror på opplysning og diskuterer politikk. Storebroren er mer utydelig, men går foran og baner vei, og med kameraten Mads har Bjørnstad lange samtaler om den kalde krigen. Underveis møter han også jenter han forelsker seg i og tar sine første erotiske skritt sammen med.
Utenfor den nære krets spiller en tante, hans lærer på steinerskolen, Dan Lindholm, og dennes kone, Amalie Christie, viktige roller. Særlig Christie, hans pianolærer, er varmt og kjærlig tegnet, og Bjørnstad briljerer i partiene om musikk.
Ikke alle disse historiske kapitlene har en like tydelig forbindelse med hans oppvekstskildring, og enkelte lider av unødig oppramsing av irrelevante hendelser. Men stort sett utdyper de på en fin måte temaer i den selvbiografiske beretningen og skaper slående tidsbilder.
Så selv om jeg i utgangspunktet var skeptisk, synes jeg Bjørnstad har lykkes med å gå inn i sin egen tid, og utforskningen av forholdet mellom selvbiografi og historieskriving er et viktig bidrag til vår tids virkelighetslitteratur.
Ketil Bjørnstad
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN