I 2012 kom holocaustforsker Terje Emberland med det digre verket «Himmlers Norge — nordmenn i det storgermanske prosjekt», skrevet sammen med Matthew Kott.
Nå tar han en slags æresrunde med boka om den snodige Karl Meyer og hans forsøk på å bygge seg opp til å bli fører for en fascistisk bevegelse, «Den nasjonale legion».
Legionen ble en kortvarig affære. Etter å ha blomstret opp sommeren 1927, gikk den under en regnværsdag på Frogner Stadion samme høst.
Den ble oppløst i interne krangler, slåsskamper og økonomisk rot. Våren 1928 var det hele over. Eller kanskje ikke?
Dette stoffet er som skreddersydd for Emberlands velutviklede smak for de bisarre aspektene ved høyreradikale bevegelser, og teksten er gjennomsyret av godmodig ironi.
Noen vil kanskje oppleve et slikt tonefall som en ufarliggjøring av høyreradikalt tankegods, men boka levner ingen tvil om forfatterens solide fotfeste i det liberale, demokratiske og anti-totalitære tankesettet.
Det er likevel slående hvordan han tillater seg å fascinere av sitt studieobjekt, og denne fascinasjonen gir kraft og driv i framstillingen.
Teksten inviterer til lange linjer og dyp refleksjon uten å tynges ned av ideologiske hårkløyverier.
Vi kan lett se datidens stridigheter speilet i vår tids debatter, uten at forfatteren trenger å mase om det.
Han endte som frimerkehandler i London, etter å ha engasjert seg i menneskesmugling under krigen, riktignok på den gode siden: Han hjalp folk å slippe unna nazistene.
Han var svoger av kulturradikaleren Helge Krogh og bror til arbeiderlederen Håkon Meyer som derimot endte på nazistenes side. Hvilken herlig familie!
Høydepunktet i Karl Meyers karriere må ha vært folkemøtene han arrangerte i Cirkus Verdensteater sammen med Norges sterkeste mann, sirkusdirektør Karl Norbeck. Oppmøtet var stort og folkemassene lot seg bevege av Meyers kraftfulle utfall mot Stortinget og all elendigheten:
«Stortinget er fullt av ubetydeligheter og smågenier som rotter seg sammen!»
Meyer skulle kalle «hundre tusen bønder sammen til et veldig folketog, og da skal Jerikos murer falle!».
«En av de største ødeleggere her i verden er Gutenberg, som lærte trellene å lese. Trellen skal bære min koffert, men ikke lese.»
En sentral person i legionen, redaktør og generalsekretær Vilhelm Bjørset, karakteriseres slik av sin kusines ektemann, byråsjef Eivind Rognlien (denne anmelders farfar, forøvrig) i et departementsinternt notat fra juli 1927:
«Han er barnslig, naiv, sped og alt annet enn robust, med en svak karakter [...] For meg står det som latterlig at han overhodet har noe å si innen den her omhandlede sammenslutning, langt nær mer at han agerer som 'generalsekretær'. Bevegelsen har derfor etter dette — bortsett fra personen Karl Meyer — for meg fått et tragikomisk skjær, noe speiderguttaktig ved seg».
Den er beregnet på avgrensing av bevegelser som i vår tid kan fortjene fascisme-etiketten
Den egner seg mindre som redskap til å analysere hvorfor fascismen ble en folkelig suksess i Italia mens den i Norge ble en mislykket selskapslek blant forvirrede borgere.
Hovedårsaken til denne forskjellen ligger i den italienske fascismens opprinnelige forankring i revolusjonær sosialisme og den snedige snuoperasjonen som sikret at de revolusjonære kreftene kanaliserte energien inn i interne oppgjør og slåsskamper.
De norske fascistene kom fra et mer tradisjonelt, borgerlig høire-miljø, med svak forankring i den faktisk pågående klassekampen.
Benito Mussolini var sønn av en smed og hadde vært sosialistisk agitator med mange arrestasjoner på rullebladet. Karl Meyer var sønn av en overrettssakfører og hadde slått seg opp på svindel. Han kunne umulig komme noen vei. Stort lettere var det heller ikke for Vidkun Quisling med sin tvers gjennom ukarismatiske måte å framtre på.
Terje Emberland / Steffen Kverneland (ill.)
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN