Anmeldelse: Lovende skrekkroman som utarter til rent fjas
Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker
ANMELDELSE: Ti mennesker våkner en morgen opp i de fire campingvognene sine ved kysten et sted i Sverige. De ser ut av vinduene. Der er det ingenting annet enn blå himmel og en uendelighet av grønt gress. Solen er borte, havet er borte, mobilene virker ikke, og på radioen spilles kun gamle svensktoppslagere av den avdøde låtskriveren Peter Himmelstrand. Dette er plottet i John Ajvide Lindqvists psykologiske dystopi «Himmelstrand». Ideen er god. Gjennomføringen haltende, og mot slutten faller boka helt sammen.
Variert persongalleri
Åpningen er appetittvekkende, med et variert og morsomt persongalleri. De fire campingvognene består av en tilsynelatende lykkelig kjernefamilie med en følsom sønn. En annen med et ekstremt haltende ekteskap og en underlig datter — rar og ondskapsfull. Det er videre karikaturen av et campingvognektepar; han brautende og øldrikkende, hun mild og selvutslettende. Og tilslutt femtitallsheltene i boka. To trauste bønder som ble forlatt av konene sine noen år tidligere, og som nå har funnet hverandre.
Lindqvist er tidligere tryllekunstner og stand-up artist. Han omtales som svenskenes Stephen King, og har gjort suksess i hjemlandet etter fire sosialrealistiske grøssere med vampyr,- og zombieelementer. «Himmelstrand» er ikke en grøsser i den forstand. Den er mer en psykologisk og eksistensiell thriller.
Variert persongalleri
«Himmelstrand»
« Tittel »
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
9788202470395
Hva ville skjedd om vi en dag våknet og verden var borte, at det ikke var noe der, heller ingen Gud? Skrekkelementet er at samtlige møter sine demoner fra barndommen: en brutal far, en grumsete fortid i form av en svart tiger, døden selv kledd i hvit dress.
Prøver å være dyp
Lindqvist er kjent for sine populærkulturelle referanser. Ved siden av Himmelstrands tekster, dukker Hollywoodlegenden James Stewart opp i en lite flatterende rolle. Det kunne vært morsomt.
Prøver å være dyp
Problemet er bare at Lindqvist har ambisjoner om å være «dyp». Mer enn skrekkelementer, dem er det ikke så mange av, bruker han tid på å greie ut om de store spørsmål, Guds eksistens, meningen med livet. Men han har hverken språk eller tanke nok til at det blir noe annet enn rene klisjéer.
Etter hvert blir det både fjasete og konstruert, overtydelig og langtekkelig. Med en avslutning som muligens er ment som en skikkelig tankevekker, men som bare blir tåkete.