Anmeldelse: Poetisk om pubertet fra Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus

Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker

«Megzilla» er en gjennomført grafisk roman - en nokså sjelden sjanger i den norske bokvrimmelen. Her er tekst og bilder like viktige, og i samspillet mellom dem er det mye å oppdage, for den som vil lete litt.

Boka slekter på bildebøkene Gro Dahle er kjent for, både fra samarbeid med mannen Svein Nyhus, og med datteren Kaia Dahle Nyhus, som her. Men dette er mer omfangsrikt prosjekt, for en eldre lesergruppe.

Gjennomgangstemaet er pubertet: Følelsen av å være midt imellom noe, usikker på hvem du er og hvem du skal bli. Jakten på identitet står sentralt i de fleste ungdomsbøker, men sjelden så tydelig tematisert som her.

Vil ut

Ingeborg er ei ung jente i sentrum av det som ser ut som familieidyll. Foreldrene har gitt henne «det fineste navnet de kom på», og står lent over henne med beskyttende armer i første oppslag. Men: «Med det navnet vet de hvor de har meg. Med det navnet er jeg eid», tenker hun, og vi ser at foreldrene rammer henne inn og blir til et gjerde. Hun har andre farger enn dem, passer ikke lenger helt inn i armene deres, vil ut.

Vil ut

Utbrytertematikken blir nesten litt overtydelig i starten. Men vi er innom mye annet: Forelskelse, sex, kroppen som forandrer seg, mensen, voksne som maser og ikke forstår. Ofte handler det om følelser som kan være vanskelige å sette ord på, men et bilde eller en metafor kan skape gjenkjennelse.

Mellom linjene

Kapitlene er ordnet nærmest tematisk som i en fagbok, selv om hovedpersonen utvikler seg mye. Ingeborg forteller selv, i et naivt og samtidig poetisk språk. Ofte billedrikt, av og til klisjéfylt, eller med slanguttrykk: «Føkking glorious!».
Lagt i munnen på den identitetssøkende jenta, blir det noe litt tilgjort og utprøvende over det skiftende språket, som passer tematikken.

Mellom linjene

Hun kan være morsom, som når hun utbryter om gutten hun er forelska i: «Herregud! Hvordan er det mulig å ha så fin tommel!» Eller når hun gjengir foreldrenes forslitte råd og motstridende utsagn: «Faren min sier at det er bare dumt å være redd.» (...) «Jeg er ikke redd for å være jente. - Det er naivt, sier mamma.»

Kaia Dahle Nyhus? strek er lett å kjenne igjen. Hun bruker få, men kraftige blokkfarger og spiller på kontraster. Tegningene er fattige på detaljer og kan se tilfeldige ut, men har oftest flere tolkningslag. Ansiktene er svært uttrykksfulle. Slik harmonerer tekst og bilder godt - begge rommer mye mellom linjene. Faren er at stilen kan bli litt monoton i lengden, særlig fordi dette er ei bok som ber om at du dveler en stund ved hvert oppslag.

« «Megzilla» »

Gro Dahle / Kaia Dahle Nyhus (ill.)

Sjanger

Forlag

Cappelen Damm

Utgivelsesår

ISBN

9788202484057

Lik Dagbladet Pluss på Facebook