Anmeldelse: Tessem og Wiedswang har laget en monstrøs bok om kongeparet

Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker

Når to kresne toppjournalister lager praktbok om våre kongelige til de mange forestående jubileer, kan man ha ulike forventninger. Blir det kongefjesk og fjas, eller får vi kritisk gjennomgang av tøv og tant fra de nedarvede overhodene? Vi får begge deler. Boka blir et tvehodet troll.

Boka er rikt illustrert og følger kongeparet år for år. I margen strøs det ut opplysninger om aktiviteter — turneer og statsbesøk. Vi får kjennskap til «gaffelkompetanse» og Haralds drøm om fagforening for kongelige. Vi får vite at oppussingen av tjenesteboligen gikk fra bevilgede 171 millioner til endelig prislapp på 512.

Hovedfokus er kjærlighetsforholdene og hvor vrient det er å gifte seg riktig når man er i slik posisjon.

Det var mangel på tilgjengelige fyrstinner for Harald da han var i giftemoden alder. At han valgte Sonja førte til et «Askepottbryllup», og dette var vanskelig. Men hvor vanskelig?

Askepott

Kongelige er jo ikke ukjente med å hente inn friskt blod fra allmuen når det er blitt mye fetter og kusine-kos gjennom generasjonene. Den norske tronarvingen kan ha kjent litt på det. Mange i slekta har vært skadd som følge av innavl. Allerede i faraoenes tid visste man om denne faren. I både Sverige og Danmark har det vært akutt. Haralds foreldre stammet begge fra slike slekter.

Askepott

Boka har gode mini-essays om ulike emner, og man aner en viss syrlig tone når OL-hysteriet, engledansen til Märtha, og Håkon Magnus' Davos-flørt blir beskrevet.

At forfatterne befinner seg på et nivå høyt over fjeskestadiet, gjør boka til et slags monster. De mange arrangerte, liksom-intime bildene, overfloden av ekteskapelige detaljer, og irrelevante tidsmarkører (om året 1994 heter det: «Opp mot en million mennesker ble drept i folkemordet i Rwanda. Sony lanserte Playstation». For en kombinasjon!) trekker i en helt annen retning enn de essayistiske statsrettslige betraktningene.

Man kan si at nettopp denne bisarre miksen er typisk for norsk kongelighet, og at det er det monstrøse som gjør det levedyktig. Men som med monsteret i labyrinten, må folket ofre til denne kretsen av luksusforbrukere. Om ikke jomfruer, så iallfall likvide midler. Boka kunne gått lenger i å utforske kjendisveldets utbud av opplevd glede og misunnelse.

Begjærsobjekter

Problemet som da ville oppstått er dypere. For kongefamilien symboliserer ikke bare en antikvert orden, den er også uttrykk for et hierarki som går igjen nesten overalt. De kongelige har formelle og uformelle hoff. De befinner seg på toppen av en kake og er begjærsobjekter for den som ønsker å klatre.

Begjærsobjekter

Om man har en slik samfunnsorden, må jo noe finnes på toppen. Det kan være pave, ayatollah, sultan eller president — men slike krever en mer konkret tro på noens ypperlighet enn hva det norske demokratiet byr på.

Derfor blir det bedre å leve med litteraturelskende Mette Marit, tindebestiger Sonja og altmuligmann Ari på toppen. Alternativet blir å avskaffe kransekaka. Og en slik utopi er nok lengre borte enn noensinne.

« «Harald og Sonja — kongeparet i 25 år» »

Liv Berit Tessem og Kjetil Wiedswang

Sjanger

Forlag

Vigmostad og Bjørke

Utgivelsesår

ISBN

9788251686235

Lik Dagbladet Pluss på Facebook