Når to kresne toppjournalister lager praktbok om våre kongelige til de mange forestående jubileer, kan man ha ulike forventninger. Blir det kongefjesk og fjas, eller får vi kritisk gjennomgang av tøv og tant fra de nedarvede overhodene? Vi får begge deler. Boka blir et tvehodet troll.
Boka er rikt illustrert og følger kongeparet år for år. I margen strøs det ut opplysninger om aktiviteter — turneer og statsbesøk. Vi får kjennskap til «gaffelkompetanse» og Haralds drøm om fagforening for kongelige. Vi får vite at oppussingen av tjenesteboligen gikk fra bevilgede 171 millioner til endelig prislapp på 512.
Hovedfokus er kjærlighetsforholdene og hvor vrient det er å gifte seg riktig når man er i slik posisjon.
Det var mangel på tilgjengelige fyrstinner for Harald da han var i giftemoden alder. At han valgte Sonja førte til et «Askepottbryllup», og dette var vanskelig. Men hvor vanskelig?
Boka har gode mini-essays om ulike emner, og man aner en viss syrlig tone når OL-hysteriet, engledansen til Märtha, og Håkon Magnus' Davos-flørt blir beskrevet.
At forfatterne befinner seg på et nivå høyt over fjeskestadiet, gjør boka til et slags monster. De mange arrangerte, liksom-intime bildene, overfloden av ekteskapelige detaljer, og irrelevante tidsmarkører (om året 1994 heter det: «Opp mot en million mennesker ble drept i folkemordet i Rwanda. Sony lanserte Playstation». For en kombinasjon!) trekker i en helt annen retning enn de essayistiske statsrettslige betraktningene.
Man kan si at nettopp denne bisarre miksen er typisk for norsk kongelighet, og at det er det monstrøse som gjør det levedyktig. Men som med monsteret i labyrinten, må folket ofre til denne kretsen av luksusforbrukere. Om ikke jomfruer, så iallfall likvide midler. Boka kunne gått lenger i å utforske kjendisveldets utbud av opplevd glede og misunnelse.
Om man har en slik samfunnsorden, må jo noe finnes på toppen. Det kan være pave, ayatollah, sultan eller president — men slike krever en mer konkret tro på noens ypperlighet enn hva det norske demokratiet byr på.
Derfor blir det bedre å leve med litteraturelskende Mette Marit, tindebestiger Sonja og altmuligmann Ari på toppen. Alternativet blir å avskaffe kransekaka. Og en slik utopi er nok lengre borte enn noensinne.
Liv Berit Tessem og Kjetil Wiedswang
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN